Hvor var du, da Tove Moe Dyrhaug var skipresident?

Den første søndagen i juni 2026 fikk Norge en ny skipresident, uten at nasjonen brydde seg så veldig mye. Tiden med den første kvinne som leder av nasjonalidrettene er uansett over, og på nytt overtar en mann i sin beste middelalder.

Fire år med Dyrhaug som øverste valgte leder for norsk skisport har bydd på en rekke konflikter som har vært utenfor hennes kontroll. Problemet har vært at dette har blitt kombinert med en følelse av generell mangel på kontroll fra presidentens side.

Allerede her føler mange sikkert på en grunnleggende urettferdighet i evalueringen. Men tenk likevel over det som skientusiast eller observatør på litt lenger avstand:

Hvor var du, da Tove Moe Dyrhaug var skipresident?

Sånn for å ta det i trønderrelatert skispråkterminologi.

Nesten ikke til stede

Min skarve påstand er nemlig at det største savnet i Dyrhaugs presidentperiode har vært hennes mangel på tilstedeværelse i offentlig debatt gjennom fire turbulente år for norsk skisport.

Presidenten har på det nærmeste vært usynlig. Slik skal det ikke være.

Kan man forvente at en skipresident fronter viktige diskusjoner på vegne av sportene man er valgt til å lede i offentligheten?

Hvis svaret er ja, har hennes tid som president for våre nasjonalidretter vært grensende til mislykket.

Noen vil kanskje argumentere med at den viktigste jobben som skipresident er å følge opp enkeltelementene som utgjør idretten, altså kretser, klubber og ildsjeler – og ikke skulle bruke tiden på å tekke oss i media. Sportslig har det også gått oppsiktsvekkende bra.

Men jeg er i så fall ikke helt enig. Skisportens posisjon i Norge er såpass utsatt at den krever tydelighet og ledelse, også i det offentlige og politiske rom.

Derfor har Dyrhaug for mange vært en utydelig leder.

Hun har en sosial og tillitvekkende personlighet. Det er bare ikke nok i seg selv når man også skal være en ledende idrettspolitiker.

Hvis det kan brukes som en indikasjon på synlighet i den offentlige diskusjon, så sjekket jeg med redaksjonsleder i Dagsnytt 18, som også utenfor NRK regnes som nasjonens viktigste debattarena.

På fire år som skipresident har Dyrhaug stilt til debatt to ganger.

Det har ikke stått på invitasjonene.

Det sier ikke alt, men det sier noe.

Det definerende

Det ga seg litt selv allerede fra hun ble valgt at VM i Trondheim skulle definere hennes ettermæle som president.

Det gikk som det ikke måtte gå.

Norges Skiforbund var ikke bare største eier av mesterskapet. De kontrollerte i realiteten hele 90 prosent. Men kontroll hadde de ikke. Det skulle som kjent ende med å koste dyrt – for uskyldige kreditorer og for rekrutteringsarbeidet til den lokale skisporten, som aldri fikk de lovede tilskudd.

Denne helgens skiting ble egentlig innledet to dager før det egentlig startet med fremleggelsen av rapporten Trondheim kommune hadde bestilt rundt årsakene til den økonomiske fiaskoen.

Skiforbundet var ikke tema denne gang, men kunne like gjerne vært det. Forbundet delegerte ansvaret til styret og den daglige ledelse. Men i et så stort og viktig prosjekt for Skiforbundet krever det faktisk mer av et eierskap enn å tro og håpe.

Skipresident Dyrhaug og hennes styre tok aldri det ansvar de skulle i det viktigste prosjektet i Ski-Norge på veldig mange år.

Rapporten vil også bli stående igjen som en dom over Dyrhaugs tid som skipresident.

Det er ikke skipresidenten som er tema i VM-rapporten Trondheim kommune har bestilt. Der er det jobben VM-sjef Åge Skinstad, driftssjef Kristin Mürer Stemland og styreleder Åsne Havnelid har gjort som evalueres. Og det er en analyse av kommunen selv som eier.

Konklusjonen er den samme i alle tilfellene her: Alle stryker – og de stryker med glans.

Skiforbundets eget kontrollutvalg fulgte opp med sin egen evalueringsrapport på Skitinget i helgen. Forbedringspunktene frem mot VM i Narvik i 2029 var mange.

Problemer i fleng

Det er ikke bare VM-økonomi som har vært utfordrende for skisporten i Norge de fire årene Dyrhaug har vært president.

Behovet for en visjon for en meget usikker fremtid har blitt fulgt av kritikk for en rekke saker for det sittende styret i Skiforbundet.

Økonomi og hoppjuks fikk den oppmerksomheten folkefesten og Johannes Høsflot Klæbos seks gull skulle hatt etter VM i Trondheim. Før den tid hadde allerede skitinget i 2024 kritisert president Dyrhaug og hennes styre for manglende åpenhet og dårlig informasjonsflyt. Dyrhaug ble likevel gjenvalgt. Det lå i kortene at det var for siste gang.

Men det har også blitt rettet kritikk mot skistyret til Dyrhaug manglende åpenhet og informasjonsflyt. Det har vært diskusjoner rundt styremodellen, og det har ikke minst vært debatt rundt den såkalte «landslagsmodellen».

Hvor mye må Skiforbundet ofre for å holde stjernene på landslagene også i fremtiden, er spørsmålet ingen fortsatt har et godt svar på?

Dyrhaug selv bidro sterkt til forvirringen da hun ga Johannes Høsflot Klæbo et slags frikort til å gå verdenscup, selv om han takket nei til landslaget – i strid med forbundets egne regler.

I alpint endte man i stedet med at Lucas Braathen brøt helt med forbundet, fant frem mellomnavnet Pinheiro og ble olympisk mester for Brasil.

Debatten er langt fra avsluttet. Det siste kapittelet inkluderte at flere langrennsløpere følte seg presset inn på landslagene foran neste sesong.

Nasjonalanleggene som besto

Alt har selvsagt ikke vært vanskelig heller for Dyrhaug.

Forbundet har fått tilsynelatende ro i de indre rekkene etter mange turbulente år før hun overtok. Økonomien er også tilsynelatende tilbake under kontroll, selv om det har gått ut over egenkapitalen.

Ett av de andre grepene som har blitt gjort, er ansettelsen av den etter sigende meget kompetente Ola Keul som generalsekretær.

Norges Skiforbund klarte også på nesten oppsiktsvekkende vis å beholde nasjonanleggstatus, med alt det medfører av fordeler, for flere av de arenaene Kulturdepartementet ville ta dette fra.

Dette er sannsynligvis Dyrhaugs viktigste seier som skipresident.

Dyrhaug blir imidlertid ikke borte fra skisporten. Hun fortsetter nemlig i to nye år som norsk medlem i FIS Council. Norge er i utakt med valgperiodene dit og ender nok en gang med en avgått skipresident som operativ representant. Her må man finne andre løsninger snart. Skipresidenter burde uansett ikke være norske representanter i FIS-styret.

Dyrhaugs viktigste oppgave blir å fronte kampen mot at Russland skal komme tilbake som nasjon i internasjonal skisport allerede fra kommende vinter.

Hjertesamleren

Her hjemme overtar Roger Finjord. På nasjonalt plan er han mest kjent for en kort og turbulent periode som landslagstrener i fotball for kvinner. Og for å være glad i å prate, kort og godt.

Kanskje er det bra i rollen han nå skal forme. Innen skisporten er han et stort sett ubeskrevet blad, i den grad at han er et overraskende valg som president, for å si det mildt. Han talte seg da også inn i vervet med stor humoristisk pondus, men uten andre visjoner enn helt generelle programerklæringer.

Nå skal Ski-Norge lære. Og de må lære fort. Om tre år er det for første gang alpin-VM på norsk snø. Arrangørstedet er Narvik.

Det er skyer i nord, tross den påtatte optimisme som gjerne følger slike prosesser. Risikoen er, som ble mange ganger gjentatt på skitinget, mye større enn i Trondheim.
Dommen fra FIS over anleggene og infrastrukturen var knallhard etter junior-VM i vinter.

«Det er en lederoppgave å ha de riktige folkene på riktig plass», som FIS-delegat Petri Tuomikoski konkluderte. Det har man åpenbart ennå ikke.

Leder for VM er Knut-Eirik Dybdal, som kom rett fra styreverv i ski-VM i Granåsen.

Det første han bør gjøre, er å lese rapporten fra Trondheim – og lese den fort.