Hvordan bør Europa løse migrasjonsutfordringene? Se til Asia.

Økende fremmedfrykt i Europa og USA gjør at immigranter velger andre destinasjoner. Vesten risikerer å tape kampen om talentene, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i Epping i Storbritannia i august. Foto: Jaimi Joy, Reuters/NTB

Migrasjonstrender i Asia kan gi europeiske land som Norge en modell for beste praksis – og advare mot fallgruver.

Hvorvidt vi skal ønske migrasjon velkommen, er et tema som jevnlig dukker opp i den offentlige debatten i Norge, senest mellom medlemmer av Venstre. Mens Europa strever med integreringsspørsmål og diskuterer de moralske forpliktelsene ved å ta imot flyktninger, er verden vitne til en rask endring i folks bevegelsesmønstre.

De utviklede økonomiene i Vesten opplever nedgang, både når det gjelder infrastruktur og økonomi. Parallelt øker nivået av populistisk drevet fremmedfrykt og rasisme. Dette gjør at de tradisjonelle faktorene som tidligere trakk mennesker til disse regionene, mister kraft. Samtidig er Asia blitt den dominerende drivkraften for internasjonal migrasjon i det 21. århundre.

Statistikken bekrefter dette skiftet: Asia har hatt de høyeste vekstratene i migrasjon globalt de siste 20 årene, med en økning på hele 74 prosent. Økningen skjer raskere enn for migrasjonsstrømmene til Europa, Nord-Amerika og Afrika.

Regionens økonomiske tyngde er udiskutabel. India og Kina er de viktigste mottagerne av pengeoverføringer fra migranter, med henholdsvis over 83 milliarder dollar og 59 milliarder dollar.

Etter USA er De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia de to landene i verden som sender mest penger ut av landet.

Områder utenfor de tradisjonelle migrasjonsdestinasjonene i Nord-Amerika og Vest-Europa fremstår nå som attraktive nye mål for global mobilitet.

Men Asia representerer ikke bare fremtiden for internasjonal migrasjon.

Midlertidig arbeidsinnvandring

I Norge har familiegjenforening og arbeidsinnvandring tradisjonelt vært de vanligste grunnene til migrasjon, hver med omtrent 30 prosent av totalen siden 1990. De siste årene har regjeringen økt den årlige kvoten for faglærte arbeidere utenfor EU. Også antallet sesongarbeidstillatelser har økt for å dekke det voksende behovet for arbeidskraft i fiskeri og landbruk.

Norge står ikke alene. Land som Tyskland, Spania og Italia har de siste årene laget ordninger for midlertidig migrasjon. Det er for å tiltrekke seg både høyt kvalifisert arbeidskraft og migrantarbeidere til jobber som lokalbefolkningen ikke ønsker.

Med raskt aldrende befolkninger og fallende fødselstall over hele kontinentet vil behovet for omsorgsarbeidere, sykepleiere og andre kvalifiserte helseprofesjoner bare vokse. Under slike forhold vil ordninger for arbeidsmigrasjon bli mer utbredt.

I Asia er mesteparten av migrasjonen syklisk og midlertidig. Sirkulær migrasjon – som sesongarbeidere i jordbruket eller hushjelper som periodevis reiser hjem – utfordrer den tradisjonelle forståelsen av migrasjon som en énveisprosess som ender i statsborgerskap. Disse migrantenes bekymringer handler om tilgang til anstendig og rettferdig arbeid snarere enn integrering og tilhørighet.

Med økende bruk av ordninger for midlertidig arbeidsmigrasjon i Europa må man sikre at disse arbeidstagerne ikke utnyttes. For eksempel bør praksiser som tvangsarbeid på grunn av gjeld, der migranter betaler store summer for å få arbeidstillatelse og jobb, motvirkes gjennom streng regulering av mellommenn.

Lettere å få oppholdstillatelse

Mens økt fokus på sikkerhet forsterker grensene i Europa og Nord-Amerika, liberaliserer asiatiske land sine immigrasjonsregimer for å holde på talenter.

I land som De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia er statsborgerskap i utgangspunktet uoppnåelig med mindre det arves gjennom faren. Men i de senere årene har ulike «gullvisum»-ordninger tiltrukket seg høyt kvalifisert arbeidskraft og overbevist arbeidstagerne om å bli værende.

Sajida er indisk statsborger, men har vokst opp og bodd mesteparten av livet i Dubai. Nå som hun er 42 år gammel, har hun et tiårig «gullvisum» som tilsvarer permanent opphold. Selv om hun er en høyt kvalifisert helsearbeider, vet hun at hun aldri kan bli statsborger i Dubai. Likevel velger hun ikke å flytte til Europa eller Nord-Amerika, der hun kunne integrert seg og fått statsborgerrettigheter.

«I Emiratene er de veldig tolerante overfor alle samfunn og nasjonaliteter. Så vi opplever ikke denne typen rasisme som vi ser i mange vestlige land. Det finner vi ikke her ... Og det er også en grunn til at vi ikke ville tenke på å flytte til noen av de vestlige landene, fordi vestlige land har rasisme og diskriminering.» (Sitatet er hentet fra kronikkforfatterens forskning, foreløpig upublisert, red.anm.)

Økende fremmedfrykt og antimuslimske holdninger i Europa og Nord-Amerika gjør at stadig flere høyt kvalifiserte migranter velger destinasjoner i Asia eller Gulf-regionen. For mange tilbyr Singapore eller Dubai like gode eller bedre levekår enn Vesten – og de slipper frykten for diskriminering eller vold.

Hvis Europa ønsker å være en seriøs global aktør i konkurransen om talenter, er det avgjørende å skape et klima for toleranse og inkludering.

Sør som inspirasjon

I 2022 og 2023 opplevde Norge en plutselig og massiv tilstrømming av ukrainske flyktninger. Dette har ført til viktige diskusjoner om kapasiteten i kommunene og velferdssystemet, og om hvorvidt flyktningene kan integreres. Tyskland har tatt imot rundt 1,2 millioner ukrainere. Landet viser tegn til «flyktningtretthet», der sosialpolitikk blir et konfliktpunkt for konservative partier. Også her kan Asia gi et glimt av hva dette innebærer.

I dag lever 71 prosent av verdens flyktninger i lav- og mellominntektsland. Land som Malaysia, Bangladesh og Pakistan huser millioner av flyktninger som krysser landegrensene fra Myanmar og Afghanistan.

Disse gruppene blir ofte værende i tiår uten mulighet til å vende hjem. De forsørges av lokale veldedighetsorganisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, etniske nettverk og ved hjelp av arbeid uten kontrakt eller rettigheter. De fleste ønsker økonomisk selvstendighet, men hindres av arbeidsrestriksjoner og manglende tilgang til utdanning.

Flyktninger og internt fordrevne grupper kan bli en mer varig realitet også i Europa. Land som Norge, med geografisk nærhet til Øst-Europa, kan gjøre mer for å forberede seg på slike behov i stedet for å sette inn integreringstiltak i etterkant. Langsiktige planer må prioriteres.

Asia er lenge blitt oppfattet som liggende bak Vesten, men ser vi på migrasjonstrender, ligger regionen i front. Uavhengig av om man ser disse trendene som advarsler eller som beste praksis for europeiske land som Norge, er det tydelig at det er mye å lære av å observere det globale sør.

Globale utfordringer krever globale perspektiver. Å rette blikket fra Europa mot Asia kan være et første skritt mot løsninger.

Kronikken er oversatt fra engelsk av debattredaksjonen ved hjelp av ChatGPT.