Hvordan en penis på Strava ruinerte helsen min

DEBATT: Jeg trodde julen skulle forsvinne da vi satte ut treet, men etter en tur i dusjen forsto jeg at den klamrer seg fast som en liten flytering rundt midjen.

Jeg har faktisk aldri tenkt mer på døden enn det siste året. Og helsen min? Den er like middelmådig som før, skriver Tom Soyler. Foto: Fredrik Nærland

Attpåtil forsvinner vemodige hårstrå etter vemodige hårstrå i sluket. Jeg er visst nesten 40. Og det elsker fitnessindustrien.

Helsemas

Det er klart algoritmene vil ha meg til Tyrkia for å få prikket nye hårstrå inn i skallen, mens de anbefaler podkaster om healthtech-revolusjonen som vil forlenge livet mitt. Jeg er nemlig perfekt posisjonert i det som kalles en høykonverterende målgruppe. Men jeg visste hva de prøvde på, og nektet å gi meg uten kamp. Jeg skrollet i lyntempo, under 0,2 sekunder på alt fitnessrelatert, jeg skulle knekke algoritmene, få det ut av feeden min. Og det så ut til å virke, krigen hellet i min favør. Helt til en fyr fra Stavanger begynte å logge Strava-turene sine i kuk-formasjon.

Fire av de fem kompisene som fortsatt sender meg filmer visste at dette, dette!- var noe som ville interessere meg. I et bakholdsangrep snek algoritmene Strava inn i feeden min. De fant veien til hjertet mitt: De tok meg på humoren. Og da var det i gang. Før jeg visste ordet av det zoomet jeg inn på anaconda-blodårene til en fitnessbro i Texas. Epic! Også bestilte jeg kreatin monohydrat.

Helsejag

Nå, ett år senere, har jeg tatt en seriøs vurdering på om jeg bør sende inn spyttprøve til en lab som ønsker å kartlegge min allergenprofil. Slik kan jeg minske inflammasjon i tarmen, og sikre meg et optimalt mineralopptak. Ja, jeg er langt nede i kaninhullet. Og at det brukes uhorvelige annonsekroner på å spre disse tjenestene globalt, forteller meg at vi er mange her nede.

Problemet er bare at drømmen om verdens sunneste kropp, forblir nettopp det, ettersom mange 40-åringer har noe fitnessindustrien overser: Barn. Tid og overskudd til solide helsevalg er komisk lite i overensstemmelse med våkenetter, rushtid, levering i barnehage og skole, helst med en mikroplastfri smoothie i magen – og Spond.

Jobber man i tillegg kveld, enten på sykehuset eller som komiker, er hjernen ofte påskrudd når klokka nærmer seg midnatt. Da er jevn døgnrytme og riktig søvnkvalitet tilnærmet umulig, selv om det står en dings på nattbordet som vekker meg i en perfekt søvnsyklus.

Tid for helse

For lite tid til søvn blir det uansett. Det får jeg vite av armbåndet, som også forteller meg hvor gammel jeg er målt i gadget-år, kontra hvor gammel jeg er målt i jordas endeløse ferd gjennom verdensrommet. Gadget vs. fysikk. Helse vs. tid. Tiden har ikke tenkt å stoppe, men det har heller ikke fitnessreklamene som selger på frykt, dårlig samvittighet og urealistiske scenarioer. Så hvem skal få vinne i mitt liv?

Siden det viser seg at jeg ikke kan kjøpe meg bedre helse, at jeg faktisk må trene, sove, spise bedre også, vinner tiden. Livet kom i veien. Så nå sier jeg opp. Jeg skal ikke lenger betale 40 euro i måneden for et armbånd som daglig forteller meg at jeg snart skal dø. Jeg har faktisk aldri tenkt mer på døden enn det siste året. Og helsen min? Den er like middelmådig som før jeg så den fordømte penisen på Strava, forskjellen er bare: Nå vet jeg det. Litt for godt.