Hvordan kan Norge klare å ruste opp raskt nok?

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) skisserte et dystert bilde i sin redegjørelse til Stortinget 6. mars, skriver Kristine Farestvedt Nesse og Karen-Anna Eggen. På bildet: Støre besøker Nammos fabrikk på Raufoss. Foto: Heiko Junge, NTB

Alle er enige i at ting må skje raskt, men handlingsrommet for å klare det virker begrenset.

I sin redegjørelse til Stortinget torsdag 6. mars skisserte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) et dystert bilde. Norge og Europa står overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

Russlands krigføring i Ukraina viser stor evne og vilje til brutal maktbruk i forsøket på å oppnå sine strategiske målsettinger. Samtidig signaliserer den nye amerikanske administrasjonen at den ønsker tettere samarbeid med Russland og mindre engasjement i Europa.

Det nye sikkerhetspolitiske landskapet krever derfor mye mer av Norge og Europa. Dette var Støre også tydelig på i sin tale. Forsvaret skal styrkes så raskt og effektivt som mulig. Langtidsplanen må endres i takt med endrede omgivelser. Viktig materiell må anskaffes raskere, og produksjonskapasiteten må opp.

Samtidig står Norges forsvarssektor overfor betydelige utfordringer knyttet til effektivisering av anskaffelsesprosesser og investeringer, og det er stor usikkerhet rundt hvilket reelt handlingsrom gjeldende regelverk gir for å gjennomføre raske endringer.

Hvor ligger flaskehalsene?

Regjeringens eget veikart for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien erkjenner at offentlige anskaffelser tar tid. I snitt tar det fire til fem år fra et prosjekt starter til kontrakten signeres.

Ambisjonen er at det skal skje raskere, men hvordan?
Mange antar at endringer i anskaffelsesregelverket, altså selve gjennomføringen av innkjøpsprosessen, vil løse problemet. Samtidig ligger den største tidsbruken i fremskaffelsesprosessen, altså hele prosjektløpet fra idé til implementering, og da særlig i prosjekters tidlige faser.

Her står statens prosjektmodell (Prinsix) i sentrum. Den stiller krav til omfattende analyser, kvalitetssikring og godkjenningsprosesser i flere ledd. For eksempel kan fasen hvor alternative måter å dekke behov på utredes, alene ofte ta ett til to år, og det stilles mange krav til intern og ekstern kvalitetssikring underveis.

I fredstid funker dette bra, men nå trengs det snarveier.

Lang beslutningskjede

Forsvarsanskaffelsesdirektivet og forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser (Fosa) inneholder enkelte unntaksbestemmelser, men i beste fall vil disse kunne redusere tidsbruken for forsvarsanskaffelser med måneder, ikke år.

Unntaksbestemmelsene fra anskaffelsesregelverket påvirker ikke den lange prosessen med behovsanalyse, konseptvalg og forprosjekt. De dekker heller ikke prosjekters avslutningsfase.

EØS-avtalens artikkel 123 gir i konseptfasen mulighet for helt eller delvis unntak fra konkurranse av hensyn til vesentlige nasjonale sikkerhetsinteresser, men denne bestemmelsen har strenge vilkår og kan ikke benyttes rutinemessig. Slike unntak fritar heller ikke prosjekter fra Prinsix-modellen, og beslutningen må godkjennes av Forsvarsdepartementet.

Stortinget hevet i 2024 terskelverdien for når store materiellprosjekter krever Stortingets godkjenning, fra 500 millioner til 1 milliard kroner. Målet var å bidra til raskere beslutningsprosesser og redusert administrativ byrde.

Samtidig er Stortingets rolle bare ett av mange beslutningsnivåer i fremskaffelsesprosessen. Selv om færre prosjekter må gjennom omfattende politisk behandling, må de fortsatt følge Prinsix-modellen og en lang beslutningskjede internt i forsvarssektoren.

Fra ord til handling

Problemet er ikke nødvendigvis Prinsix som modell, men måten den praktiseres på. Det er sterke signaler fra Forsvarsstaben om at det er ønsket forenkling og redusert bruk av Prinsix.

Da blir spørsmålet: Kan vi kutte faser i modellen? Kan vi fjerne krav til grundige konseptvalg og kvalitetssikringer? Vil vi akseptere økt risiko og mindre skreddersøm for å få materiell på plass raskere? Hvordan går vi konkret frem? Dette besvares sjelden i debatten.

Løsningen ligger hos våre politikere, som må ta ansvar ved å tydeliggjøre handlingsrommet, øke aksepten for feil og belønne raskere prosesser. Høyre foreslo nylig en kriselov for å holde tempoet oppe i forsvarsindustrien, da knyttet til langsomme reguleringsprosesser i byggesaker.

Kan tilsvarende lovgivning vurderes for hurtigfremskaffelser av forsvarsmateriell?

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har uttalt at anskaffelsesprosesser mellom forsvarssektoren og industrien er bygd for en tid da vi hadde god tid og lite penger. Nå har vi dårlig tid og mye penger.

Kan få store konsekvenser

Systemet vårt fungerer godt i fredstid, og vi har unntaksbestemmelser for krig. Nå trenger vi effektive løsninger for en tid med stor usikkerhet og behov for rask opprustning i møte med et drastisk forverret sikkerhetspolitisk bilde. Hvis vi ikke klarer å tilpasse oss, risikerer vi at Forsvarets operative evne svekkes – akkurat når den burde styrkes.

Pr. nå fremstår handlingsrommet begrenset for å sette planen om raskere investerings- og produksjonsprosesser ut i livet. Dette vil kunne få store konsekvenser for oss – og ikke minst Ukraina.