Hvorfor kaller man det en kø når pasienter henvises til sykehus?

Sykehusleger vurderer henvisninger raskt i Norge, som regel innen tre dager, og prioriterer pasienter etter alvorlighetsgrad, prognosetap og ofte til og med etter ønsker fra pasienten selv, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Vi bruker ikke begrepet å stå i kø om pasienter som har bestilt time hos fastlegen sin om fire uker. Hvorfor kaller man det en kø når pasienter henvises til sykehus?

«233.000 personer ventet på helsehjelp i februar. Det er en nedgang på 25.700 personer sammenlignet med samme måned i fjor, og det laveste antallet siden mai 2022. Helse- og omsorgsdepartementet forventer ytterligere nedgang i løpet av våren.»

Disse setningene ble formidlet av flere medier, som regel uten videre forklaring. 233.000 er et stort tall. Politikere og journalister beskriver gjerne tallet som en «helsekø» og som et altfor stort tall, som viser sykehusenes manglende evne til å vurdere pasienter som er henvist, innen rimelig tid.

Tallet virker ikke like stort når man ser Folkehelseinstituttets statistikk, som viser at norske sykehus mottok 1,4 millioner nye henvisninger i 2024. Det er i gjennomsnitt 117.000 nye henvisninger hver måned.

Dersom alle sykehus i Norge hadde hatt nøyaktig én måned ventetid for absolutt alle, ville det til enhver tid vært rundt 117.000 som «står i kø», og alle hadde stått i køen i nøyaktig én måned. Tiden regnes nemlig fra sykehuset mottar en henvisning til første kontakt på sykehuset.

Som regel innen rimelig tid

Når vi møter pasienter i poliklinikken for en første vurdering, er det svært få som har hatt en opplevelse av å stå i en kø. De er blitt henvist til sykehus og tildelt en time, som regel innen rimelig tid.

Blant de 233.000 personene som venter på helsehjelp, finner vi nemlig de som har time i morgen, de som har time om to uker, og de som av forskjellige årsaker har time på sykehuset om tre til fire måneder eller mer. Spredningen er stor.

Gjennomsnittet for ventetid ved sykehus i Norge trekkes en del opp av pasienter som etter medisinske prioriteringer godt kan vente, og av de som faktisk selv har valgt å vente.

Sykehusleger vurderer henvisninger raskt i Norge, som regel innen tre dager, og prioriterer pasienter etter alvorlighetsgrad, prognosetap og ofte til og med etter ønsker fra pasienten selv, når det er beskrevet i henvisningen. «Ønsker time i august», leste jeg i en henvisning. Da blir det august.

Rask utskiftning av ventende pasienter

Oslo universitetssykehus hadde 15.024 ventende pasienter ved utgangen av februar. Måneden før mottok vi 9397 nye henvisninger, så det er en meget rask utskiftning av hvilke pasienter som til enhver tid venter.

Av pasienter med første time på sykehuset i februar hadde 35 prosent ventet i under en måned, 44 prosent hadde ventet mellom én og tre måneder, og 17 prosent ventet mellom tre og seks måneder. Bare 4 prosent ventet mer enn seks måneder. Dette høres kanskje bedre ut enn at 233.000 venter akkurat nå?

Rundt 80 prosent venter ikke i det hele tatt

Det hører med til historien at rundt 80 prosent ikke venter i det hele tatt.

Øyeblikkelig hjelp teller ikke med i ventetidene. Det vi kaller «halvøyeblikkelig hjelp», teller heller ikke med: En telefon fra en lege om en tilstand som bør vurderes raskt, håndteres ofte ved at man møter på sykehuset samme dag eller i løpet av få dager.

Dessverre for sykehusene, og for helseministeren vil noen si, trekker ikke denne raske servicen gjennomsnittet ned, fordi dette også blir registrert som øyeblikkelig hjelp. Men dette skjer ved alle sykehus i Norge, hver dag.

Fra akutte hendelser til tilstander man har kjent på i flere år, er det et stort spekter av ventetider for hver enkelt som blir henvist.

Vi gjør alt vi kan for at gjennomsnittstiden skal gå ned, vel vitende om at hver enkelt pasient av de 233.000 som venter akkurat nå, har sin individuelle prioritering og ventetid.