Hvorfor klarer ikke retssystemet å løse voldtektssaker?

2 hours ago 1



Én av ti kvinner i Norge som har vært utsatt for voldtekt rapporterer hendelsen til myndighetene.

Et stort problem er da at folk flest – spesielt unge – ofte blir handlingslammet når noen de kjenner utøver voldtekt eller seksuell trakassering, skriver innsenderen. Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

Én av ti.

Voldtekt er blant de alvorlige straffbare handlingene med aller høyest underrapportering i det norske rettssystemet. I hvilket univers bør det være slik at et så lite antall av utsatte mennesker ikke anmelder det de har opplevd?

Fra en ung alder blir vi fortalt at vi ikke skal stjele, skade, drepe osv. Om det er i hjemmet, barnehagen eller på skolen vet alle norske barn dette.

Hvorfor er det slik at vi ikke blir fortalt alvorligheten ved seksuelt overgrep i like stor grad? Jeg tror det henger sammen med at samtaler om seksuell vold ofte er ubehagelige og derfor ikke normalisert å ta opp. Dette gjør at mange ikke lærer hvordan de bør reagere.

Et stort problem er da at folk flest – spesielt unge – ofte blir handlingslammet når noen de kjenner utøver voldtekt eller seksuell trakassering, og ender opp med å ikke gjøre noe med saken «We all know a victim, don’t know a perpetrator» (Dave, 2025).

Jeg synes vi må stoppe opp og analysere hva dette gjør med samfunnet vårt. Totalt ble det i 2023 registrert nærmere 118 000 anmeldelser for tyverier, innbrudd og ran samlet.

Dette tilsier ca. 2.15 % av befolkningen (Statista, 2024). Samtidig viser rapporter fra NKVTS og NOU at 14-20% av kvinner i den norske befolkningen har blitt utsatt for voldtekt minst 1 gang i sitt liv (NKVTS, 2023; Norges offentlige utredninger, 2024).

Jeg skylder på en rekke faktorer for dette, men i stor grad mener jeg at dette handler om hva vi demoniserer i samfunnet vårt, og hva vi ikke legger like mye søkelys på. Alle vet at man ikke skal stjele – ikke like mange blir fortalt at man ikke skal gjøre overgrep.

Hvorfor er det slik at rettssystemet ikke klarer å løse voldtektssaker – og konsekvent lar så mange voldtektsmenn slippe unna uten straff?

I en rapport fra Amnesty International fant de at mellom 68-78% av rapporterte voldtektssaker til politiet mellom 2019–2021 ble henlagt og aldri nådde domstolene (Amnesty International, 2023).

Når man ser denne statistikken, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor så få utsatte kvinner velger å rapportere voldtektssaker.

Jeg mener at dette forekommer av hvordan behandlingen av disse sakene skjer. Politiet er trent for å behandle fysisk bevis, og deretter vurdere om det er nok av det for å bekrefte handlingen som sann eller usann.

Med tanke på at voldtekt ofte ikke legger igjen «fysiske» bevis, blir det klart hvorfor det er så vanskelig å ikke henlegge et stort antall av anmeldelsene.

Men det at det ikke er fysisk bevis betyr ikke at det ikke eksisterer mentale traumer som vil følge offeret for livet. Derfor mener jeg at ikke bare medlemmer av rettssystemet skal konkludere om saken er legitim.

Disse beslutningene bør også inneholde psykologer – utdannet til å vurdere og behandle menneskers tanker, følelser og atferd. For meg er dette det soleklart mest logiske.

Man ville ikke ha hyret inn en forfatter til å løse matematiske ligninger bare fordi begge tingene faller under «tall og numre».

Hvorfor skal man da kun ha politioffiserer og dommere til å vurdere etterforskningen av en sak kun fordi den faller under «lovbrudd». Fra mitt standpunkt fører ikke dette til rettferd, men hindrer det.

Vi må se på hvilken beskjed vi sender ut til befolkningen når en så liten andel av ofre får rettferden de fortjener.

Jeg mener at den beskjeden altfor ofte blir tolket som at det «ikke er så alvorlig». Da er det åpenbart at slike handlinger vil skje oftere enn de burde.

Dette sender et farlig signal til både samfunnet og potensielle gjerningspersoner: at alvorlige overgrep kan skje uten reelle konsekvenser.

Når ofre opplever at rettssystemet ikke gir dem den beskyttelsen og rettferdigheten de har krav på, undergraves både tilliten til politiet og domstolene, og det skapes en kultur hvor slike handlinger normaliseres og bagatelliseres.

Dette gjør at tryggheten til alle borgere svekkes, og faren for at overgrep skjer gjentatte ganger øker. Derfor er det avgjørende at vi blir oppmerksomme på problemets alvor og styrker mekanismene som sikrer at rettferdighet faktisk blir oppnådd.

Fra mitt perspektiv er dette en av de aller største samfunnsproblemene vi har, og det gjøres altfor lite for å fikse det. Dette handler om sikkerheten i befolkningen vår, og på et eller annet vis snakker vi nesten ikke om det.

Jeg mener at enkeltpersonen må ta mer ansvar – for å beskytte potensielle ofre og hjelpe potensielle voldtektsmenn – ved å åpne opp rommet for å snakke om voldtekt.

Snakk med barn og venner, slik at vi alle er klar over hvor alvorlig dette er, i like stor grad som vi vet at stjeling og drap er alvorlig.

Samtidig mener jeg at vi må utvide spekteret av hva vi anser som bevis, og tillater psykologer å spille en essensiell rolle i behandlingen av slike saker. Om vi får til dette, kan vi begynne å håpe på at alle i samfunnet vårt kan gå ut om kvelden med en følelse av trygghet.

Over en av ti kvinner i landet vårt er utsatt for dette. Over en av ti.

Read Entire Article