Hvorfor stopper ikke slike forhold tidligere?

De siste ukene har Sørlandet sykehus vært i hardt vær. Helsetilsynet har konkludert med lovbrudd ved gastrokirurgisk avdeling i Arendal, med alvorlig risiko for pasientsikkerheten.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke bare svikten i seg selv – men at den har fått utvikle seg over tid, til tross for tidligere funn og kjent risiko.

Og dette er ikke nødvendigvis avgrenset til somatisk virksomhet. Erfaringer fra psykisk helsevern ved samme helseforetak reiser lignende spørsmål om praksis, oppfølging og ansvar.

Så la oss stille et mer grunnleggende spørsmål:

Hvorfor stopper ikke slike forhold tidligere?

Vi har i Norge et system som på papiret skal beskytte pasienters rettigheter. Statsforvalteren skal være en uavhengig kontrollinstans som griper inn når helsevesenet ikke følger loven.

Men hva skjer i praksis?

I vår sak ble en helt grunnleggende rettighet ikke oppfylt. Vi klaget. Ingenting skjedde. Først når Statsforvalteren ble involvert, begynte ting å røre på seg.

Så fulgte et velkjent mønster:

• Statsforvalteren sender saken tilbake til sykehuset • Sykehuset svarer mangelfullt • Statsforvalteren må purre • Sykehuset leverer fortsatt ikke godt nok • Statsforvalteren må be om ytterligere redegjørelse • Til slutt – etter press – får vi det vi egentlig hadde krav på fra starten

Og konklusjonen?

“Du får ikke medhold i klagen. Rettighetene er oppfylt.”

La oss være ærlige:

Rettighetene var ikke oppfylt. De ble fremtvunget – etter at kontrollmyndigheten grep inn.

Dette reiser et ubehagelig spørsmål:

Hva er egentlig konsekvensen av å bryte pasienters rettigheter – hvis alt kan “rettes opp” i ettertid uten kritikk?

For hva lærer helseforetaket av dette?

At de kan: – ignorere henvendelser – gi mangelfulle svar – trenere prosessen

…og likevel komme ut av det uten formell kritikk, så lenge de rydder opp når Statsforvalteren til slutt banker på døra.

Det er ikke kontroll. Det er etterpåklok veiledning.

Når Helsetilsynet nå avdekker alvorlige og vedvarende lovbrudd ved en annen avdeling i samme helseforetak, bør det være lov å spørre:

Er dette enkeltstående hendelser – eller et system som i praksis tillater svikt å utvikle seg over tid?

For det er en åpenbar risiko her:

Hvis kontrollmyndigheten i praksis kun vurderer sluttresultatet, og ikke prosessen frem dit, får man ingen reell læring.

Da får man ingen konsekvenser.

Og uten konsekvenser – ingen endring.

Pasienter må da kjempe seg gjennom et system de allerede er avhengige av – ofte i sårbare livssituasjoner – bare for å få oppfylt helt grunnleggende rettigheter.

De som ikke orker å stå i den kampen?

De faller bare ut.

Da handler det ikke lenger om rettigheter. Da handler det om utholdenhet.

Og det er en ganske brutal måte å organisere helsehjelp på.

Så igjen:

Hva er vitsen med en kontrollmyndighet, hvis det ikke får konsekvenser når rettigheter faktisk brytes underveis?