Hvorfor tåler ikke de gamle en ny likestillingsdebatt?

Likevel klarer jeg ikke å la være når kulturredaktør Karen Blågestad reduserer enda en debatt, mens hun skjuler seg bak et fåtall unge menn og kvinners «giftige holdninger», for å score poeng. Kanskje er det snarere hun og hennes generasjon som har låst seg fast i gamle fronter?

Blågestad skriver som om kvinnekampen er ført frem av hennes generasjon alene, og at unge stemmer nå truer med å sette alt i revers. Men kan det være at unge kvinner ikke kjenner seg igjen i rollemodellene hun og hennes like har løftet fram som «den moderne, frigjorte kvinnen»? Kanskje er det språkføringen, aggressiv og konfronterende, som virker avstøtende på dem man søker å nå? Kan et element være at flere av gårsdagens barrikadekvinner nå har tatt plassen til mennene i maktposisjonene de en gang foraktet, og kanskje folk begynne å se det?

Nye stemmer er ikke tilbakeslag

Å etterlyse mer tid hjemme eller å stille spørsmål ved hamsterhjulet er ikke nødvendigvis å skru klokken tilbake. En ny generasjon har lov til å ha nye prioriteringer, der disse kvinnene kan representere en korreksjon, ikke en revers. Under Debatten løftet jo kvinnene frem sine egne forventninger til familieliv, permisjon og balanse mellom arbeid og hjem. Dette bør kunne diskuteres uten å stemple dem som bakstreverske, spesielt når det er kvinnene selv som løfter frem disse spørsmålene.

Hvem er egentlig konservative?

De klassisk verdiliberale feministene fra Blågestads generasjon har ironisk nok blitt de nye konservative; forsvarerne av en snever forståelse av likestilling. Samtidig er det unge verdikonservative kvinner som utfordrer normen. For meg virker det til at de nekter å godta at frigjøring kun kan se ut på én måte, og krever rom til å definere frihet på egne premisser. Er ikke det alene en feministisk triumf? Hadde jeg hatt baller til å kalle meg feminist, hadde jeg sett på disse perspektivene som et kompliment, ikke som en trussel.

Gamle frigjørere, nye bremseklosser

Blågestad sier unge kvinner må tåle «historiekunnskap, erfaring og fakta». Men kanskje er det de eldre generasjonene som må tåle nye spørsmål, prioriteringer og definisjoner av frihet. Likestillingsdebatten er ikke i revers, den utvikler seg i lys av historien. Og kanskje er det de gamle, ikke de unge, som har størst problemer med å henge med. Det har skjedd oftere enn ikke.