I årevis har kongen snakket til veggen i håp om at den skal utvikle ører

Til slutt må kongen ta konsekvensen av at han ikke kan stole på tomme løfter, skriver historiker Trond Norén Isaksen. Foto: Javad Parsa, NTB

Kongen er like glad i familiemedlemmer uten titler som i de med titler.

Tegneren og forfatteren Tor Bomann-Larsen forholder seg ikke til virkeligheten når han prøver å innbille Aftenpostens lesere 9. oktober at jeg har gått inn for «et familiært brudd» mellom kongen og prinsesse Märtha Louise.

Saken handler om å skape et institusjonelt skille mellom kongehuset og to personer som ikke representerer de verdiene kongehuset står for, som undergraver dets integritet og kongens autoritet, og som misbruker kongehusets «merkevare» for egen vinnings skyld, stikk i strid med avtalene med kongen.

Etter at flere års forsøk på å få til dette skillet har mislykkes, la jeg frem et løsningsforslag med tre punkter, inkludert å fjerne prinsessetittelen. Det innebærer ikke noe familiært brudd.

Støtes ikke ut

Et kongehus er noe mer enn bare en familie. Om Märtha Louise opphører å være prinsesse, frakobles hun monarkiet, men det betyr ikke at kongen må støte henne ut av familien sin. Kongen er like glad i familiemedlemmer uten titler som i de med titler, og forholdet mellom far og datter avhenger ikke av titler.

Den nederlandske monarkens nest eldste sønn, Friso, mistet i 2004 tittelen prins av Nederland uten at det førte til noe familiært brudd. Haakon VIIs yngste søster mistet sin danske prinsessetittel, men ble ikke utstøtt av familien. Det er to av flere eksempler på at titler har gått tapt uten familiære brudd.

Dialog og tålmodighet er fint, men dialog fungerer best i kombinasjon med styrke. I årevis har kongen snakket til veggen i håp om at den skal utvikle ører, og vist datteren og svigersønnen hensyn som de ikke har gjengjeldt.

Tomme løfter?

Siden Netflix-filmen «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» hadde premiere, er avtalen med kongen blitt brutt enda en gang. Om han finner seg i at avtalen stadig brytes, lærer motparten at de trygt kan gi blaffen i den. Til slutt må kongen ta konsekvensen av at han ikke kan stole på tomme løfter.

Mens Bomann-Larsen durer i vei om stortingsåpningen, skipet «Blücher» med mer uten å komme med noen forslag til løsning av de problemene kongehuset opplever i dag, forstår de fleste at hverken kongehuset eller landet er tjent med at dette får pågå i enda flere år.

Kongen er i en alder hvor man beskikker sitt hus og rydder opp i problemer. Dette er ikke et problem som bør gå i arv til kronprinsen. Han bør få overta et monarki i best mulig stand.

Tiden er overmoden for at det tas reelle grep for å løse problemet. Det er ikke lett, men det er mulig, og det krever ikke noe familiært brudd.