I Davos var Carney stjernen. I Oslo satte Norden tonen

Meninger
Kommentar

Canadas statsminister kom til Norge med Davos-glans. Men det tette, nordiske samarbeidet skinte mest under besøket.

Foto: Adrian Wyld / Pa Photos / NTB

Mandag 16. mars kl. 11:48

Da Canadas statsminister Mark Carney møtte Jonas Gahr Støre og de nordiske statslederne denne uken, handlet det om mer enn høflighetsdiplomati.

Trumps trusler om annektering av Grønland har fått varsellampene til å blinke rødt. Det er alvor nå.

Tidspunktet for besøket er neppe tilfeldig. Krigen i Ukraina fortsetter, spenningen i Midtøsten øker, og Arktis er blitt en strategisk region for sikkerhet, energi og sjøveier.

Samtidig vokser usikkerheten rundt amerikansk politikk.

For Norge, Danmark, Finland, Sverige, Island og Canada betyr det én ting: tettere samarbeid.

Kunne dette bli øyeblikket der middelmaktene i nord organiserer seg tettere – i møte med stormakter som tar seg stadig mer til rette?

Forventningene var høye da Mark Carney kom til Norge. NATO-øvelse i nord, femmila i Holmenkollen med kongefamilien på tribunen, møter med nordiske statsledere og en felleserklæring om Arktis.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Budskapet fra møtet var også klart: Arktis er blitt en strategisk hovedarena. Mindre prat, mer tilstedeværelse i nord. Og et ansvar for hele NATO, ikke bare arktiske stater.

Men hvis noen ventet at Davos-helten skulle løfte rommet på samme måte i Oslo, ble tonen mer dempet.

Carney fremsto mer som en konsulent med veløvde talepunkter enn som en politisk mobilisator. Under besøket vendte han stadig tilbake til slagordet «sterkere sammen».

Budskapet var korrekt: felles verdier og interesser, samarbeid i nord, støtte til Ukraina, energisikkerhet og strategisk autonomi. Men den mer visjonære utbroderingen mange ventet etter Davos-talen uteble.

På pressekonferansen var det i stedet Jonas Gahr Støre som fremsto mest frittalende.

Han var tydelig på truslene fra autoritære stater, på presset mot den regelstyrte verdensordenen og på respekten for landegrenser.

Samtidig understreket han at krigen mellom Israel og Iran ikke er Norges krig, men at Norge likevel vil bli påvirket, særlig gjennom energimarkeder og verdensøkonomi.

Kontrasten var merkbar. På podiet fremsto Støre – ikke Carney – som den mest «Davoske» figuren.

De nordiske lederne virket nesten mer inspirert av Carneys Davos-tale enn Carney selv var i Oslo.

De hyllet ham. Carney holdt seg mer forsiktig til manus, ikke helt overraskende for en statsminister som fortsatt må balansere forholdet til USA.

Den nordiske familien fremsto også mer samlet. I både ord og handling tegnet de et bilde av en region som i økende grad opptrer mer koordinert politisk og sikkerhetspolitisk.

For Danmark har Grønland-krisen vært eksistensiell. Statsminister Mette Frederiksen fremhevet støtten fra nordiske land og Canada etter USAs trusler om å ta Grønland.

Hun gjorde det klinkende klart at det som skjedde var helt uakseptabelt.

Likevel fikk Carneys slagord «sterkere sammen» konkret mening nettopp her.

Alliansen mellom Norden og Canada – «Norden + 1» – fremstår etter møtet styrket.

Carneys besøk og signalene om tettere økonomisk og strategisk samarbeid i Arktis gjør partnerskapet mer forankret.

Spørsmålet er ikke om middelmaktene kan samarbeide, men om de faktisk klarer å sette agendaen før stormaktene gjør det for dem.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.