I en urolig verden trenger vi Eurovision mer

Vi mener det er mulig å stå tydelig på ulike sider i Midtøsten-konflikten, og samtidig være enige om at Europas kanskje viktigste kulturelle fellesskapsarena bør vernes.

Tidlig i desember var European Broadcasting Union (EBU) samlet til generalforsamling i Genève. Spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision Song Contest hadde i forkant skapt sterke reaksjoner. Konklusjonen er nå klar: Israel skal delta i Eurovision 2026. Samtidig har EBU strammet inn regelverket for å hindre politisk påvirkning, organiserte kampanjer og manipulering av folkestemmer.

Dette er et nødvendig grep. Midt i sterke følelser og dype konflikter er det avgjørende at Eurovision ikke reduseres til en politisk styrkeprøve, men får forbli en musikkonkurranse.

Eurovision ble etablert i etterkrigstiden som et samlende prosjekt for et Europa i ruiner. I snart 70 år har konkurransen vært en av få arenaer der land møtes uten våpen, men med sang. Det er ikke naivt. Det er en bevisst investering i fellesskap, også når fellesskapet er krevende.

I dag lever vi i en tid med krig i Europa, krig i Midtøsten, økende polarisering og desinformasjon. Fellesarenaer blir færre. Behovet for dem blir større.

Uten deltakere dør Eurovision. Ikke av bomber, men av stillhet.

I ukene før EBU-møtet ble det fremmet oppfordringer om boikott av både MGP og Eurovision. Intensjonen bak disse oppropene er forståelig. Mange av oss kjenner på både sinne, sorg og avmakt over det som skjer i Gaza og Israel. Samtidig er det verdt å reflektere over hvilke konsekvenser slike oppfordringer faktisk får.

Boikott rammer skjevt. Etablerte artister med sterke plattformer mister lite. For unge låtskrivere og artister, også her i Norge, er Melodi Grand Prix en av svært få arenaer der de kan bli sett og hørt. Når de oppfordres til å trekke seg, forsvinner ikke bare et bidrag, men også et levebrød og en mulighet.

Et ensidig og dominerende fokus på Israel kan også få utilsiktede effekter innenfor selve konkurransen. Når kritiske stemmer trekker seg, samtidig som oppmerksomheten samles om ett land, kan resultatet bli økt mobilisering blant støttespillere og dermed større sjanse for seier. Det er ikke et moralsk argument, men en praktisk observasjon.

Kunst har alltid vært politisk, og Eurovision har aldri eksistert i et vakuum. Men det er en forskjell på å bruke kunsten som ytring og å gjøre selve arenaen ubrukelig.

Derfor er det riktig at ansvaret ligger hos institusjonene. Når EBU både har landet deltakelsesspørsmålet og strammet inn regelverket for å beskytte konkurransens integritet, tar de ansvar. Det er ikke rimelig å legge dette ansvaret på enkeltartister.

Det er også verdt å merke seg, uten å gjøre det til et hovedpoeng, at israelske utøvere deltar i internasjonale idrettsarrangementer som vinter-OL, uten tilsvarende krav om individuell boikott. Det understreker hvor komplekse disse avveiningene er, og hvor viktig felles beslutninger faktisk er.

Når verden blir mer polarisert, er det farlig å rive ned de få rommene der mennesker fortsatt møtes på tvers av uenighet.

Vi kan mene flere ting samtidig. Vi kan fordømme krig og brudd på folkeretten. Vi kan støtte menneskerettigheter. Og vi kan samtidig verne om en av Europas siste store kulturelle møteplasser.

Når verden blir mer urolig, trenger vi ikke færre arenaer for fellesskap. Vi trenger flere.

For den dagen freden igjen skal synges fram, må det fortsatt finnes en scene å stå på.