«I ettertid har jeg forstått at jeg hadde vært med på noe stort»

Jeg var bare en guttunge fredsdagene mai 1945. Husker ikke så mye, og det jeg husker er kanskje det jeg hørte andre si flere år etterpå. Tror likevel at jeg husker noe fra den tiden da engelske soldater kom til min hjemby, til Farsund, for å sikre overgangen fra et okkupert land til en selvstendig nasjon med fritt valgte styringsorganer.

Selvsagt forsto jeg ingenting av hva det innebar, men jeg var likevel med på festen som pekte fremover mot en ny tid.

Det fikk sitt symbolske uttrykk da Kong Haakon VII sammen med Kronprinsesse Marta, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald nærmet seg norskekysten på det britiske marinefartøy «Devonshire» 7. juni 1945 etter fem år i eksil.

Den første landkjenning med Norge må ha funnet sted nær kyststrekningen Lista/ Farsund/ Lindesnes.

Båter gjorde seg klar for å hilse Kongen velkommen til et fritt Norge.

Som liten femåring og som en som fulgte med på det som skjedde omkring, hadde jeg fått med meg at frakteskøyta «Mågen» gjorde seg klar til å møte Kongen.

Jeg fortalte på barnevis til min mor at noe spesielt var på gang.

Hun tok meg i hånd og vi rakk så vidt å komme om bord før «Mågen» tøffet ut fra Farøybrygga og utover havneområdet, forbi Prestøy, Katland fyr og Bremerholmen.

Det var et ruskevær. Sjøen gikk tung. De fleste ble sjøsyke og lå nede i lasterommet. Så vidt jeg husker, var jeg uanfektet av været, men registrerte at min mor lå nede i lasterommet sammen med mange andre.

Selv svinset jeg rundt på dekk og var dann og vann innom styrehuset der Abraham Maberg sto til rors.

Vi så ingenting til kongen og «Devonshire». Noen mente at de hadde sett noen skip langt ute i horisonten, mens andre tvilte.

Etter hvert gjorde vi vendereis uten at jeg og de andre om bord på «Mågen» hadde sett Kongen. Men i ettertid har jeg forstått at jeg hadde vært med på noe stort.

Ernst Harbakk