– I grenseland for hva man skal gjøre

TV2.no-serien «Siste reis», som ble publisert forrige uke, har fått enorm respons. I serien følger journalist Mathias Skarpaas personer som vet at de skal dø, i den siste tiden av livene deres.

Det første døgnet etter at serien ble lagt ut hadde serien fått over 4000 reaksjoner og 400 kommentarer, nesten utelukkende positiv respons.
Og siden publisering sist onsdag har de tre episodene rundet 1,8 millioner avspillinger. 

– Jeg forventet masse negative reaksjoner fordi folk har angst for døden. Det viser at vi som samfunn trenger en sånn serie, sier journalist Mathias Skarpaas, som er skaperen bak «Siste reis».

Skarpass var med Nyhetskompaniet på TV 2 forrige uke, der serien var tema.

HYLLES: Journalisten bak tv2.no-serien «Siste reis» Mathias Skarpaas, har fått mye ros for sin nye serie Foto: Tore Martin Solheim / TV 2

– Jeg hadde et åpent sinn da jeg jobbet med den, men håper jo at serien vil normalisere det å snakke om døden, sier Skarpaas.

Hylles

Flere av gjestene på Nyhetskompaniet roser serien. 

– Jeg syns det var så fint, det var noe vakkert med det. Jeg syns det er fint at vi blir minnet på at vi er mennesker, at livet skjer og ingenting er gitt, sier Claudia Antwi-Adjei Hedegaard, programleder for podkasten «Banebrytere». 

Hun får støtte fra panel-kollega og direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås.

– Jeg tror det er mange som vil takke Mathias for at han har laget denne serien. Den flytter døden inn i livet igjen, sier Åmås, og fortsetter:

Knut Olav Åmås, Claudia Antwi-Adjei Hedegaard og Grunde Almeland i Nyhetskompaniet på TV 2. Foto: Kristoffer Søvik/TV 2

– Jeg har selv vært pårørende til en mor som ble stadig sykere, og da ble jeg opptatt av å beholde verdighet i disse fasene når alt bare er grusomt og fælt. 

– Vekker et ubehag

Psykolog Benjamin Silseth tror døden er vanskelig å snakke om fordi vi vet at den skal ramme oss en eller annen gang.

– De fleste av oss forholder oss lite til det i hverdagen, men får påminnere her og der om at døden er en del av livet. Enten i form av nyheter og lignende, eller i form av sykdom, tap i familie og slike ting. 

FRYKT: Psykolog Benjamin Silseth tror mange føler på et ubehag og frykt når døden er tema . Foto: God morgen Norge

– Det vekker et ubehag i oss, innimellom en frykt, fordi vi ofte er redde for å dø selv. Det er naturlig å være redd for å dø, samtidig som det er naturlig å holde det på avstand og ikke snakke for mye om det. 

Silseth får støtte av sosialantropolog ved Universitet i Bergen, Tom Bratrud.

– Det kan være engstelse knyttet til når vi en gang skal dø selv, og til det vonde med å miste dem vi er glad. Jo mindre vi som kollektiv snakker om den, jo vanskeligere blir det. Og jo mer ubehagelig det blir å snakke om temaet, jo raskere kan det bli et tabu, sier Bratrud.

Men i følge sosialantropologen er ikke døden tabu alle steder.

IKKE «NATURLIG»: Døden er ikke «naturlig», sier sosialantropolog ved Universitetet i Bergen, Tom Bratrud, som mener serien kan oppleves befriende for mange. Foto: Universitetet i Bergen

– I Norge er døden mer tabubelagt enn en del andre steder på kloden. Én grunn tror jeg er at døden er blitt så privat. Prosessen frem mot menneskers død er i større grad flyttet inn bak lukkede dører, til sykehjem og sykehus. Vi blir ikke lenger eksponert for døden som en naturlig del av livet. 

– En annen grunn tror jeg er at samfunnet og kulturen vår nå i ganske stor grad er innrettet mot å overvinne og kontrollere døden. Døden er ikke «naturlig», den er et unntak. Da kan følelsene knyttet til døden bli mer fremmede og kompliserte. Både i møte med oss selv og andre, sier Bratrud. 

– I grenseland

Skarpass forteller at det var viktig med tillit da han laget serien, og innrømmer at det til tider var en vanskelig balansegang mellom det å være en nøytral journalist og bli en slags pårørende. 

– Det er vanskelig å være en observatør. Da jeg var hos Ellen siste kvelden, så jeg at hun hadde det ubehagelig. Da spurte jeg sykepleieren om det var lenge siden hun hadde røyket, og hun svarte 12 timer.

– Jeg visste hvor Ellen hadde røyken sin, så gikk og hentet den. Jeg gav hun en halv røyk, og så at hun mye ble roligere.

– Det er jo i grenseland for hva man skal gjøre som observatør og journalist. Men det føltes også helt riktig. 

Skarpass forteller at han fortsatt har kontakt med flere av de pårørende i dag.

  – Jeg har jo fått ta del i en viktig og sårbar periode i livet deres, så jeg syns det er viktig å følge de opp. Jeg har vært i de begravelsene jeg har blitt invitert til. 

Viktig tema

Silseth mener serien belyser et tema som det er viktig å snakke mer om.

– Vi trenger å forholde oss til vonde ting, triste ting, smerte og anger, ikke bare rosenrøde bilder på sosiale medier. Denne serien viser kanskje mer av hva livet faktisk inneholder og innebærer, og er det en ting vi mennesker setter pris på er det jo ting som er ekte, sier Silseth.

Sosialantropolog Bratrud er enig. 

– Mange av oss tenker en del på døden og jeg tror serien kan oppleves befriende. Man får et rom der tabuer brytes ned og døden vises frem som en naturlig side av livet. Døden avmystifiseres, på en måte. Serien kan bli et sted for å samle noen kompliserte tanker og følelser i oss selv. Men også, som de grunnleggende sosiale vesener vi er, å kjenne på empati og medmenneskelighet.

– Vi lever i et konkurransesamfunn, der mange føler press på å ha riktig fasade, meritter og skulle mestre «alt». Her møter man mennesker som er avkledd og på sitt mest menneskelige. Jeg tror det har en gjenkjennelseseffekt, og minner oss på hva det vil si å være menneske og ha omsorg for hverandre, sier Bratrud. 

Nyhetskompaniet

TV 2 Play