«I natt hadde jeg rar drøm: Sylfest Lomheim kom på besøk»

Om Sylfest Lomheim, Ivar Aasen og et innskrumpet talent.

Så sitter jeg her igjen, med kulepenn og skriveblokk, kaffekoppen og et talent som ruller inn til et lunkent terningkast to. Ord for ord, side etter side og et kaos av sammenkrøllede ark som er blitt stappet ned i den berømte skrivebordsskuffen, har fått meg motvillig til å innse at dette var alt. Talentet var som en sur First Price-drue fra Kiwi, den som skrumpet inn og ble til en rynkete rosin i et gjenglemt hjørne av det rosa luftslottet mitt.

Glem det, gå videre, sier jeg og klapper meg selv trøstende på skulderen. Meld deg heller på et kurs i blomsterdekorasjoner, du. Eller hva med et malekurs? Likevel... likevel har jeg ikke lyst til å legge pennen fra meg, til å la fantasien løpe og slippe den løs på et ark. Det må da være noe jeg kan gjøre, noe som kan løfte tekstene mine fra en to-er, opp til en treer? Det trenger ikke en gang å være en sterk treer, jeg er så fortvilet at jeg hadde blitt fornøyd om treeren bare skulle vise seg å være av det svake og sykelige slaget.

I natt hadde jeg rar drøm: Sylfest Lomheim kom på besøk. Han nølte ikke, bare brøytet seg inn drømmen min, akkurat da legen med den brede haken og det faste blikket bøyde seg over meg og mine brennende lepper og... Den frekkasen! Tenke seg til, bare ta seg til rette og avbryte meg og det i en slik flott drøm! Den gode mister Lomheim satte seg på huk foran sengen og hvisket det magiske budskapet lavt inn i øret mitt. «Språket, det er det som er løyndomen», hvisket han. «Hæ?» sa jeg forvirret. Lomheim så alvorlig på meg. «Språket er løyndomen», gjentok han. Så reiste han seg på stive knær og forsvant ut i natten, sammen med legen med den brede haken og det faste blikket, han ble så sur da Lomheim valset inn i REM-søvnen min at han ikke gadd å vente lenger. Mannfolk, altså!

Men det gled da inn, budskapet til mister Lomheim. Så no veit eg kva eg skal gjere: eg skal freiste å skrive på nynorsk! Alle, det vil seie alle utanom sogningane, hatar nynorsk og Ivar Aasen især. Nynorsk er Guds styggedom, det eit oppstylta språk som fyller munnen med noko surt det gjer vondt å svelgje. Folk flest vil ikkje lese noko som helst om det er skrive på nynorsk. Få det vekk, me vil ikkje ha det!

Men Staten, han vil det annleis! Staten trer direktiva sine ned over hovudet på skulane, Staten tvingar elevane til å ha nynorsk som sidemål og heller velgje bort nyttige fag, slike som til dømes tysk, spansk eller kinesisk. Kvart år delar Staten ut stipend og gåver, han byr jamvel på tilskot til å reise rundt i det flotte landet vårt for å halde føredrag! Det gjer ingenting om det berre er tull og toskeskap og ingen bodskap i det du held føredrag om, så lenge det er på nynorsk!

Jau, eg skal byrje å skriva på nynorsk. Då kan eg og skrive bøker som vert kjøpt opp av Bilbliotekenes Innkjøpsteneste. Eg kan til dømes vitje biblioteket i Arendal og berette om alle bøkene eg har skrive, eg kan åpne ei av dei og tvinge heile forsamlingen til å høyre på all toskeskapen som står der. I Arendal vert eg nok innkvartert på Fengselshotellet, kan eg tenkje meg. Der veit eg dei ikkje vil by meg berre på brød og vatn til frukost. Nei, nynorsk- forfatterar slike som meg får ete skjever med gulost og kjøt på og slurpe i oss svart fengselskaffi. Eg treng ikkje løfte talentet til ei ny høgd. Berre eg pakkar det inn i eit høveleg språk, så vil eg nok få tildelt kunstnarløn, kunstnarbolig, ha til smør på maten og vel så det. Jau, dette tykkjer eg er ein god ide!

Margot Stople,

Lyngdal