I vår fortelling er det én helt: fødeavdelingen på Rikshospitalet

Uten medisinsk hjelp vil flere kvinner og barn dø eller få varige mén, skriver Mari Lund Arnem. Foto: Privat

Å føde og å bli født er farlig.

I dagens debatt om fødsels- og barselomsorgen virker det som flere har glemt hvorfor vi, når vi gledestrålende legger ut bilder av det nye familietilskuddet på sosiale medier, fremdeles slår fast at alt er vel med mor og barn. Kanskje det er på tide at vi husker på hva alternativene er?

Å føde og å bli født er farlig. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør det én kvinne i barsel hvert andre minutt (tall fra 2023), som regel av komplikasjoner eller forhold som kunne vært forhindret med god medisinsk hjelp.

Hvorfor tvile?

I Norge er mødredødeligheten forsvinnende lav, det samme gjelder skader og dødsfall hos barn underveis i fødsel. Det er det en grunn til – vi får tilbud om en svangerskapsoppfølging i forkant som avdekker komplikasjoner, og vi får god helsehjelp underveis i fødsel. Da er det merkelig at stadig flere tviler på, og til og med vil drive med sjansespill med den tryggheten en fødsel på et sykehus faktisk er.

Jeg har nettopp født mitt andre barn. Med henne avslutter jeg min karriere som gravid og fødende, og kan oppsummere på følgende vis: Unge nummer én hadde tatt livet av meg om jeg ikke hadde fått hjelp på et sykehus. Unge nummer to hadde dødd i fødsel om vi ikke hadde vært på et sykehus. Samtidig fokuserer debatten på alternativer til den vanlige fødselsomsorgen.

På Instagram får jeg reklame for bøker, podkaster og kurs som skal hjelpe meg å finne min indre urkvinne. Hun skal visstnok vite hvordan man føder, ifølge noen også uten hjelp fra leger eller jordmødre. Det kan være at din indre urkvinne vet hva hun driver på med, men min hadde død. Og det er egentlig oppsummering nok. Uten medisinsk hjelp vil flere kvinner og barn dø eller få varige mén.

Dramatikk

For plutselig haster det. Den 11. februar fødte jeg mitt andre barn. Hun ble født på Rikshospitalet, og fødselen gikk overraskende greit. Alt i alt en god «fødeopplevelse». Fordi hun lå i seteleie, sto det leger klare for å bistå i selve «trykkefasen», men utover det var det ikke noe som tilsa at dette skulle bli dramatisk. Men dramatisk ble det. For i stedet for en fot kom det en navlestreng. Og da gikk det fort!

Fra jordmor oppdaget at navlestrengen lå i klem, til de trykket på alarmen (og ja, det er en ekte alarm!) ,tok det under ett minutt. Fra alarmen gikk til datteren min var født, tok det 7 minutter. Det siste jeg hørte, etter å ha blitt løpt bort til operasjonssalen, var at legen sa «nei, ikke tid til vask». Så mye hastet det, der og da. Og fordi jeg var på et sykehus med en operasjonssal som sto klar, kan jeg i dag erklære at alt er vel med mor og barn. For syv minutter er veldig kort tid. Det er ca. tiden mellom hver avgang på 37-bussen. Tenk om vi ikke hadde vært på et sykehus!

I vår fortelling er det én helt: Det er fødeavdelingen på Rikshospitalet samt alle de flotte og flinke folkene som jobber der. For det er deres innsats som gjør at også vi kan si at alt er vel med mor og barn. Det er på tide at de får den hyllesten og den tilliten de fortjener!