Skribent
Vi hadde avtalt å møtes. Jeg gledet meg. Så ble planene avlyst i siste liten, og jeg satt alene den kvelden.
Jeg sendte en melding og skrev ærlig at jeg var skuffet.
Så ble det stille. I flere uker.
Jeg overtenkte, fikk dårlig samvittighet for å si hvordan jeg følte det, og begynte å lure på om jeg hadde gjort alt feil.
Til slutt kom det en melding. Den var pen, velment og ærlig:
«Jeg har ikke plass til noe akkurat nå. Om du hadde fått tid av meg, ville det vært typ tre ganger i året, og det er ikke rettferdig mot deg. Du er kul og unner deg alt godt».
Jeg setter pris på at han sa ifra – til slutt.
Men hvorfor skal vi alltid gjennom ghosting, uvisshet og ukers grubling først?
For mange unge har det blitt vanligere å forsvinne enn å si fra.
Meldinger blir stående uåpnet, samtaler dør stille ut, og man later som om det aldri har skjedd.
For den som blir ghostet, sitter man igjen med en tung uvisshet:
Hva gjorde jeg galt? Var jeg for mye? Var jeg for lite?
Hjernen spinner seg fast i teorier.
Det er langt mer slitsomt enn en enkel beskjed om at «dette funker ikke for meg akkurat nå».
Jeg er tydeligvis ikke alene om å sitte igjen med usikkerhet.
I Norge bor nå 1,4 millioner mennesker alene – flere enn noen gang tidligere, ifølge Statistisk sentralbyrå.
En fersk internasjonal studie fant dessuten at hele 78 prosent av single kan beskrives som utrygge i en eller annen form.
De er enten engstelige for å bli avvist, redde for å binde seg, eller usikre på om de egentlig er elsket.
Bare 22 prosent oppgir at de er trygge i singellivet.
aJa, det var skikkelig kjipt.bNei, heldigvis ikke.
Når ghosting og uvisshet blir en del av datingkulturen, forsterker det nettopp den utryggheten mange unge allerede bærer på.
Det rare er at mange faktisk vil være ærlige.
Meldingen jeg til slutt fikk var ryddig og respektfull.
Men den kom først etter uker med stillhet – lenge etter at jeg hadde rukket å gruble meg gjennom alle tenkelige scenarier.
Hvorfor er det så vanskelig å si ting tidlig?
Kanskje fordi vi er redde for å såre.
Kanskje fordi vi ikke vil fremstå som «den kjipe» som setter en stopper for det som kanskje kunne blitt.
Men ironisk nok sårer vi ofte mer ved å trekke oss unna i stillhet enn ved å si det rett ut.
Parterapeut Bjørk Matheasdatter har påpekt at kulturen vår undervurderer betydningen av kjærlighet.
Mange unge får høre rådet: «Du må leve livet først, kjærlighet kan komme senere».
Men kanskje bidrar det bare til at vi blir mer redde for å prøve oss frem i relasjoner – og til at vi venter så lenge at vi mister motet.
Vi snakker mye om selvrealisering.
Men kanskje vi glemmer at det som virkelig gjør oss trygge og lykkelige, ofte er nettopp nære relasjoner.
Jeg angrer ikke på at jeg sa jeg var skuffet. Det var sant.
Og det er sunt å si fra, selv om man ikke får den responsen man hadde håpet på.
Kanskje må vi heller lære oss å tåle å skuffe folk litt mer – for å spare dem for ukers uvisshet og unødvendig selvkritikk.
Kanskje vi unge trenger å øve mer på ærlighet. Ikke den brutale, men den enkle og tydelige:
«Jeg har ikke kapasitet nå».
«Jeg er ikke interessert».
«Takk, men nei takk».
Det er bedre å få et ærlig svar med en gang, enn å bli sittende fast i stillheten.
Jeg håper neste gang jeg møter en som ikke har tid til meg, at han tør å si det med en gang.
Og jeg håper vi alle tør å være litt modigere i møte med hverandre.
For kanskje er det ikke kjærligheten vi mangler – men ærligheten.

12 hours ago
2















English (US) ·