– Imponerende, brutalt vakkert språk

BOK: Om du bare bryr deg om vidunderlig språk, bør du lese Oroppa med det samme.

Safae el Khannoussi kan jammen det der med å sette sammen ord. Men jeg tror boka Oroppa er litt lettglemt. Foto: Merlijn Doomernik/Cappelen Damm

Safae el Khannoussi. Oroppa. Roman. 285 sider. Oversatt av Guro Dimmen. Cappelen Damm.

Salomé Abergel ligger skrikende i sengen, visstnok døende. Hun er en genial kunstner, fullstendig uregjerlig og forsvunnet. Ja, for dem som ikke vet at hun ligger der i sengen, så klart. Hun har stukket av fra leiligheten sin i Amsterdam, og nå leter folk etter henne. Hvorfor stakk hun?

Nederlandsk-marokkanske Safae el Khannoussi tar oss med inn i nordafrikanske miljøer i Amsterdam, Paris, og andre steder jeg ikke vil røpe. Hun har fått mye skryt i det ene hjemlandet, og flere priser. Språket flommer da også som et sprukket dike, kraftfullt, imponerende, brutalt vakkert.

Bakgrunnen er de politiske forfølgelsene i Marokko. Salomé flyktet derfra også, for årevis siden, sammen med mange andre. Noen endte i Europa, eller «Oroppa» som visst er en arabisk variant. En mangslungen gjeng. Det er vel å overdrive å si at integreringen utelukkende gikk smertefritt.

I denne boka møter vi altså flere av dem som både Geert Wilders og Trump mener endrer Europa til det ugjenkjennelige. Dette er utvilsomt innvandring av den sorten de ikke liker. Om vi skal tro Oroppa, kan mistroen og mislikingen gå begge veier.

Felles for flere av figurene er utenforskapet. De passer liksom ikke inn i Oroppa. Aldri helt hjemme.

Til tross for språket sliter jeg litt med å engasjere meg. Kanskje fordi jeg ikke liker de sentrale figurene noe særlig. Mange vil helst drive med dank og rus, og det er deres valg, forståelig, men litt kjedelig. Den gamle torturisten angrer kanskje ingenting, greit nok. Galleristen tripper uinteressant rundt. Salomé selv er neppe til å leve sammen med. Kaféeieren gjør derimot så godt han kan, er det ham jeg skal heie på?

Handlingen hopper fra munn til munn, og det kan funke, og gjør det lenge. Mot slutten, med en stemme av vanvidd, blir det litt mye ei stund. Noen vil kalle den delen «eksperimentell». Jeg vil kalle den «slitsom». Jo, mye fint, altså, og litt å lære om et annet Europa. Men jeg tror jeg om et års tid har glemt at jeg leste denne.