Ingen av politikerne som kritiserte markeringen i Kampen kirke på langfredag, var til stede på arrangementet

Ingen av politikerne som kritiserte markeringen i Kampen kirke (bildet) på langfredag, var faktisk til stede på arrangementet, skriver Kari Kvernberg Dajani. Foto: Tor Erik Schrøder, NTB

Når sivile drepes i tusentall på Gaza, er det ikke bare riktig, men helt nødvendig at kirken åpner dørene.

Når mennesker og barn drepes i tusentall, skal kirken være et sted for rop, tårer og solidaritet.

På langfredag kveld deltok jeg i en livssynsåpen markering for Palestina i Kampen kirke. Jeg spilte klaver – med palestinske, libanesiske og spanske toner – i et rom preget av stillhet, dikt, musikk og sorg. Vi samlet oss for å sørge over tapte liv, ikke for å provosere. Likevel ble markeringen møtt med politisk mistenkeliggjøring og fordømmelse.

Kritikken i etterkant vitner om hvor langt vi har beveget oss bort fra anstendighetens kjerne.

Var ikke en gudstjeneste

I kristen tradisjon handler langfredag om lidelse, død og håp. Når sivile – barn, kvinner, familier – drepes i tusentall på Gaza, er det ikke bare riktig, men helt nødvendig at kirken åpner dørene for klage, bønn og fellesskap.

Arrangementet het «Klagesang for Palestina». Det var ikke en gudstjeneste. Ingen politiske appeller ble holdt. Deltagerne ble ønsket velkommen med fredshilsener på norsk, arabisk og hebraisk.

Kvelden besto av musikk og dikt fra ulike deler av verden og to korte opplesninger: Et håpefullt vers fra surah 94 i Koranen, som taler om lettelse etter prøvelse og trøst for urolige hjerter, ble lest av en ung norskpalestiner. Salme 22 fra Bibelen, med dype røtter i jødisk tradisjon, ble fremført av sognepresten.

Budskapet var universelt. Det erkjente lidelsen, men pekte samtidig mot lyset bak mørket. Det ble også samlet inn penger til Leger Uten Grensers livsviktige arbeid i Gaza.

Angriper medmenneskelighet

Ingen av politikerne som senere kritiserte markeringen, var faktisk til stede på arrangementet. Likevel valgte stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp), Eivor Evenrud (Ap) og Ola Svenneby (Unge Høyre) å omtale sorgen og solidariteten som ideologi og radikalisme. Wiborg kalte det en «skam» at det ble lest fra Koranen i et norsk kirkerom.

Men nei, skammen ligger ikke i solidariteten. Skammen ligger i å angripe medmenneskelighet midt i et pågående folkemord.

«I Palestina har kristne og muslimer flere ganger holdt seremonier sammen for å fremme samhold. Spesielt nå som kirker og moskeer blir bombet i Gaza», sa Hamze Issa, som leste fra Koranen i kirken. Dette sitatet ble dessverre utelatt da NRK dekket saken.

Og ja, jøder var til stede denne kvelden. For det finnes jøder som sørger over palestinske liv, slik det finnes palestinere som sørger over jødiske liv. Slik ser menneskelighet ut – når vi tillater den.

Forsvarer ikke kristne verdier

I 2014 åpnet den nylig avdøde pave Frans Vatikanets hage for resitasjon fra Koranen som del av en felles bønn for fred, sammen med jødiske og muslimske ledere. Paven har også stått skulder ved skulder med stormuftier og bedt bønner i moskeen. Hvis denne toleransen kan finnes i Vatikanstaten, bør den absolutt kunne finnes i en progressiv norsk kirke.

Det kritikerne forsøker å forsvare, er ikke kristne verdier. Det er ikke gode eller tolerante verdier i det hele tatt. Det er et ekskluderende verdensbilde som politiserer tro, håp og lidelse.

Det er ikke Den norske kirke som er blitt misbrukt. Det er anstendigheten.