Ingen vei tilbake

Donald Trump kunne nesten ikke vært tydeligere: Krigen han startet i dag morges er et forsøk på å velte det iranske regimet.

Det dreier seg nå om langt mer enn avtaler om å begrense våpenproduksjon eller atomprogrammet. Han tegnet opp et bilde av et regime i konflikt med USA, og som truer USA direkte.

Han pleier ikke å snakke så mye om historiens lange linjer. Det gjorde han i dag.

Han snakket om gisseltakingen på den amerikanske ambassaden under den islamske revolusjonen og om bombeangrepet på den amerikanske ambassaden i Beirut. Hendelsene ligger nesten et halvt århundre tilbake i tid. Det han egentlig sa var at dette nå var en konflikt mellom USA og det iranske regimet.

Vil styrte regimet innenfra

Med Trump vet man jo aldri. Kanskje kan forhandlingene gjenopptas, men det virker usannsynlig. Derfor må vi gå ut fra at dette blir en langvarig krig, og med store konsekvenser for Iran og Midtøsten. USA har samlet den største militære styrken de har hatt i Midtøsten siden Irak-krigen i 2003, med en stor forskjell. Denne gangen har de ikke styrker som kan invadere landet.

I stedet satser USA og Israel på at regimet skal styrtes innenfra. Det vil han at iranerne skal gjøre selv. Han sa de nå hadde en sjanse de ikke ville få igjen på generasjoner og at det var opp til dem å gripe muligheten.

Det iranske regimet er svekket. De har mistet mye innflytelse i Midtøsten. Økonomien er dårlig og misnøyen er stor. De var ute av stand til å forsvare seg mot Israels og deretter USAs luftangrep under 12-dagers krigen.

Regimet måtte ty til ekstrem vold og skjøt og drepte tusenvis av demonstranter i januar. Jeg tror det blir vanskelig og kanskje umulig for det iranske regimet å samle folket med patriotisme mot inntrengere utenfra denne gangen. Det klarte de i krigen mot Irak på 1980-tallet, men de har brent mange broer til egen befolkning siden den gang.

Kan bli langvarig

Men det betyr ikke automatisk at regimet vil falle lett. Tvert imot kan det godt være de foretrekker denne krigen framfor å måtte akseptere USAs harde krav i forhandlingene. Dette er et revolusjonært regime som har vist at de kan holde ut, og det vil være det de kommer til å gjøre nå også. Holde ut og ramme USA og deres allierte så hardt som mulig.

Gjør de dette langvarig og blodig, vil de gjøre dette politisk vanskelig for Trump. De har allerede angrepet en rekke amerikanske baser i Midtøsten.

De kan også angripe skip i Den persiske gulfen og med det presse oljeprisen opp. Dyr bensin pleier å være dårlig nytt for amerikanske presidenter i valgtider.

Det er heller ikke slik at det er en forenet opposisjon som står klar til å overta. Tvert imot. Det er store spenninger mellom de forskjellige kreftene som ser ut til å mislike hverandre, nesten like mye som de misliker selve regimet.

Fare for kollaps

Iran er også en regional stormakt med over 90 millioner mennesker. Det er etnisk sammensatt og faren for kollaps og ustabilitet er stor hvis regimet faller eller blir alvorlig svekket. Det er gode grunner til at Irans naboland lenge har vært skeptiske til et massivt angrep mot Iran.

Det bringer tankene til andre land i Midtøsten der USA har stått bak regimeendring, Irak, Afghanistan og Libya. Det gikk veldig dårlig. Taliban er tilbake ved makten i Afghanistan, Libya er delt i to og Irak ble ødelagt.

Begrunnelsen til Trump for å angripe, minner oss om løgnene som brakte USA til krig mot Irak.

Det er ikke noe som peker mot at han har rett i at USA er truet i nær framtid av iranske raketter, slik han påstår, eller at Iran var veldig nær å utvikle atomvåpen.

Norge har sagt at dette angrepet ikke har hjemmel i folkeretten. Og som i Irak i 2003, virker det heller ikke som det er noen klare planer for hva som skal skje etterpå.

Men til forskjell fra det som skjedde da, er det ikke noe tvil om at Iran har jobbet med et atomprogram de ikke vil gi opp, og at dette blir sett på som et problem av flere enn USA og Israel. Det har bekymret naboland og europeiske stormakter lenge.

Nå har Trump kastet terning, og satser alt på bruk av militærmakt. Med det tar han en enorm risiko for egen del, men særlig for Iran og resten av regionen.