Inkludering uten muligheter er bare pynt

KRONIKK: Norge beskrives som et av verdens mest likestilte land. Formelt stemmer det – rettighetene er på plass, men likestilling handler ikke bare om hva vi har rett til, men om hvilke muligheter som faktisk finnes i praksis. For mange innvandrerkvinner er avstanden mellom rettigheter og reelle muligheter fortsatt for stor.

Bystyrerepresentant Hilal Kocagüzel fotografert i august i år da hun var ute og oppfordret innvandrere til å stemme under stortingsvalget. Foto: Kristian Jacobsen

Jeg har møtt kvinner med innvandrerbakgrunn som har utdanning, arbeidserfaring og vilje til å bidra – men som likevel står utenfor arbeidslivet. Noen mangler nettverk, andre venter på godkjenning av utdanning, og mange lærer norsk parallelt med familieliv. Fellesnevneren er ikke mangel på vilje, men mangel på strukturer som hjelper innvandrerkvinner inn i arbeidslivet.

Når viljen finnes, men veien er lang

Som sosiolog vet jeg at mange kvinner fortsatt bærer det som kalles «den doble byrden»: omsorgsansvar i tillegg til kvalifisering og arbeid. For kvinner med innvandrerbakgrunn forsterkers gjerne denne byrden: de må ikke bare lære språk og navigere nye system – de må også bevise at de fortjener en plass i arbeidslivet før de får muligheten til å bidra. Det er ikke rart noen blir slitne. Men jeg er glad mange fortsetter å prøve. For viljen er der. Ressursen er der. Men systemet er ikke bygget for å fange disse opp.

Tall fra SSB viser at stadig flere kvinner med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning, men at sysselsettingen likevel er lavere enn både blant majoritetskvinner og innvandrermenn (SSB, 2024). Det betyr at Norge sitter på kompetanse som ikke brukes – ikke fordi den mangler verdi, men fordi den mangler inngang.

Jeg har møtt en dataingeniør og en industriingeniør som har lært norsk, tatt videreutdanning og sendt søknader – men som likevel sjelden blir kalt inn til intervju. Dette handler ikke om motivasjon, men om mulighet. Som en av kvinnene jeg møtte sa det så treffende: «Inkludering begynner med blikket – hos arbeidsgivere og rekrutterere. Mennesker velger ofte det kjente, og ser ikke verdien av å slippe inn noe nytt. Inkludering kan stå i policyen, men hvis den ikke lever i kulturen, blir det bare et slagord.»

Et tiltak som virker når det brukes

Jobbsjansen er en statlig ordning som gir kommuner penger til å lage et strukturert kvalifiseringsløp for innvandrerkvinner som står langt fra arbeidslivet – der språk, utdanning, praksis og arbeidserfaring henger sammen (IMDi). Regjeringen har styrket ordningen for fjerde gang siden Arbeiderpartiet kom i regjering, og bevilger 210,5 millioner kroner i 2026. Det gir rundt 1 200 plasser nasjonalt (Regjeringen, 2025). Resultatene er tydelige: Rundt 75 prosent av kvinnene som fullfører, går videre til arbeid eller utdanning (SSB, 2024).

Samtidig vet vi at Nav har stanset opp mange nye arbeidsrettede tiltak fordi budsjettene er brukt opp. Det betyr at kvinner som er klare for arbeid ikke kommer videre i kvalifisering eller praksis – ikke på grunn av manglende motivasjon, men fordi systemet midlertidig ikke tar dem imot godt nok.
Nettopp i slike perioder kunne Jobbsjansen vært et alternativ som holder veien åpen. Jobbsjansen er ikke bare et velferdstiltak – det er en investering som virker, men den virker bare dersom kommunene faktisk søker.

Handling skaper inkludering

Denne kronikken er ikke bare en påminnelse – den er et opprop til handling. Ja, det finnes grunn til kritikk, men ikke for å peke ut skyld – for å peke på løsninger. Vi har snakket lenge om integrering – der mennesker forventes å tilpasse seg systemet. Men hva om vi heller snakker om inkludering – der systemet åpner seg for menneskene? Det er nettopp derfor vi trenger et skifte i perspektiv, og en utvikling i praksis. For språk alene endrer lite. Utvikling skjer først når vi bygger løsninger – sammen.

For meg handler politikk nettopp om dette: å sette spor som varer. Ikke symboler – men strukturer som gir mennesker reelle muligheter. Når vi som stat, kommune, arbeidsgivere – og som samfunn – gjør en ekstra innsats for dem som står utenfor fellesskapet, vinner vi alle på sikt. Å inkludere mennesker er ikke veldedighet og ikke en kostnad – det er en investering som styrker både enkeltmennesker og samfunnet som helhet.

Jobbsjansen er et eksempel på et tiltak som allerede virker innen inkluderingsfeltet og stryker fellesskapet. Og det er ikke et eksperiment, men et dokumentert virkemiddel med målbare resultater.

Når vi ser hverandre, vokser vi alle. Inkludering starter med blikket vi velger å ha. Når arbeidsgivere ser forbi navnet, ser de også mennesket, kompetansen og mulighetene. Jobbsjansen beviser også at inkludering virker – når vi bruker de virkemidlene som finnes. Fordi ekte inkludering handler ikke om godhet, men om rettferdig tilgang til like muligheter. Og et samfunn der flere får bidra, står sterkere – økonomisk, sosialt og menneskelig.

Foto: Kristian Jacobsen