Innvandrerkvinner fyller hull: – Sløsing om vi ikke bruker ressursene som finnes

Ikledd en mørkeblå helseuniform og lyseblå skoovertrekk går Sheika Mae Steen med et smil inn i den varme stua til Astrid Andreassen. Hun er på morgenrunden sin i hjemmetjenesten i Harstad, hvor hun nylig har begynt som hjelpepleier.

Denne muligheten fikk hun via «Jobbsjansen». Det et tiltak fra Integrering og mangfoldsdirektoratet for å få kvinner med innvandrerbakgrunn ut i arbeid via norskopplæring og praksis.

– Det er ikke lett å finne en jobb, spesielt når man er fra et annet land. Man har ulik bakgrunn, annerledes utdanning og erfaring, forklarer hun.

– Jeg er ikke så flink i norsk, så «Jobbsjansen» har både lært meg mer om språket og hvordan man handler i arbeidslivet, legger hun til.

20 av 20 ut i jobb

I Harstad er det gjennomført to Jobbsjansen-kull, i 2021 og 2025. Alle de 20 kvinnene som har deltatt, er nå i arbeid.

Nina Hellvik, prosjektansvarlig og lærer for «Jobbsjansen» tror mye av forklaringen ligger i hvordan gruppa har jobbet sammen.

– Vi har jobbet mye med gruppedynamikk, slik at alle skal føle seg hjemme i gruppa, forteller hun.

Hun trekker også fram oppfølging som en viktig faktor.

– Når de skal ut i praksis, er det viktig at de vet at de har noen hvis de trenger det. De må føle seg trygge.

Mae Steen forteller at støtten fra læreren og fellesskapet har vært avgjørende.

– Vi er ti kvinner fra forskjellige land som har jobbet som et team. Vi hjelper hverandre, deler erfaringer og lærer av hverandre, sier hun.

Sterke resultater nasjonalt

Resultatene er også sterke nasjonalt. Siden 2017 har over 70 prosent av deltakerne i «Jobbsjansen» gått videre til arbeid eller utdanning.

Direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) Libe Rieber-Mohn, mener suksessen skyldes tett oppfølging og individuell tilpasning.

– Vi kobler deltakerne tidlig på ordinære arbeidsplasser hos seriøse arbeidsgivere, slik at de får reell erfaring fra arbeidslivet, forklarer hun.

Resultater for 2025 er ikke publisert ennå, men i 2024 oppnådde to kommuner full måloppnåelse: Øygarden og Bærum.

– Erfaringene våre er at det viktigste er innholdet i programmet og tett oppfølging av deltakerne, ikke størrelsen på kommunen er, sier hun.

– En vinn-vinn-situasjon

Maria Bøgeberg, enhetsleder for Integreringsenheten i Harstad kommune, forteller at målet i Harstad ikke bare er å få kvinnene ut i jobb, men å kvalifisere dem direkte til stillinger innen helse og omsorg.

– Vi vil tette gapet mellom behovet for arbeidskraft i sektoren og ressursene som allerede finnes her. Mange motiverte innvandrerkvinner ønsker å jobbe, og vi trenger flere folk. Dette er en vinn-vinn-situasjon, sier hun.

Rieber-Mohn, mener prosjektet er god bruk av ressursene.

– Behovet for flere hender i helse og omsorg vil øke i årene som kommer. Når kvinnene samtidig ønsker arbeid, er dette en svært god match, sier direktøren i IMDi.

Hun peker også på flere gevinster for kvinnene som deltar i programmet.

– Å komme seg ut i jobb gir både mestringsfølelse og selvstendighet. Kvinnene får egne penger, lærer språk og blir en del av et arbeidsfellesskap, sier hun.

En god læringsarena

Sherry Ann Casabuena, Natchaya Panklang og Phatchayapha Noiket har vært med på «Jobbsjansen». Nå jobber alle i helsesektoren.

De forteller at arbeidsplassen også er en god læringsarena.

– På arbeidsplassen jobber vi åtte timer hver dag, og der har vi mange muligheter til å bruke språket aktivt. Vi snakker både med kollegaer og beboere, og får virkelig øvd oss i praksis, forteller Casabuena.

– Folk er også utrolig snille og hjelper oss hvis det er noe vi ikke forstår, legger Panklang til.

Satser videre i 2026

For øyeblikket jobber IMDi og Statistisk sentralbyrå sammen for å utvikle en monitor som skal følge deltakerne over flere år.

– Målet vårt er varig tilknytning til arbeidslivet. Vi må vite om tiltakene faktisk gir stabile jobbløp over tid, og hva vi eventuelt må justere, sier direktør Rieber-Mohn.

I Harstad håper de å kunne fortsette satsingen, og har søkt om nye prosjektmidler for 2026.

Videre utdanning

Tilbake i den varme stua, forklarer Sheika at hun synes norsk grammatikk er ekstra vanskelig.

– Men da kan vi jo øve på det, jeg skal hjelpe deg, svarer Astrid engasjert.

Sheika er takknemlig for muligheten hun har fått.

– Det er givende å hjelpe eldre mennesker som trenger hjelp og støtte i hverdagen. Det kjennes godt å kunne bidra til samfunnet.

Nå ønsker hun å ta det et steg videre.

– Jeg vil ta fagbrev, så jeg blir helsefagarbeider og kan utvikle meg videre, avslutter hun med et stort smil.