Integreringsdebatten trenger ikke mer ironi. Den trenger mer alvor

DEBATT: Hvor mye mer kunnskap trenger vi før vi våger å innrømme at integreringen ikke fungerer godt nok?

Vi skal ikke pakke alvorlige problemer inn i ironi fordi sannheten er ubehagelig, men vi skal heller ikke være et samfunn der hele grupper mistenkeliggjøres. Foto: Raquel Cunha / Reuters

Nok en gang viser integreringsbarometer at nordmenn er skeptiske til innvandring og mer bekymret for integreringen. Og nok en gang får vi en skarp kommentar fra Leif Tore Lindø, full av gode formuleringer og ironi. Men integreringsdebatten trenger ikke mer ironi. Den trenger mer alvor.

Uskyldige betaler også

Hver gang jeg leser om innvandring og integrering, tenker jeg på det spanske uttrykket: De uskyldige må lide for de skyldige. Når noen få begår vold, kriminalitet eller overgrep, rammes ikke bare ofrene. Mistilliten sprer seg også til mange som aldri har gjort noe galt. Arbeidsinnvandreren som står opp klokken seks. Foreldrene som lærer norsk, følger opp barna og gjør alt riktig. Ungdommen med innvandrerforeldre som bare vil være norsk. De blir også sittende igjen med regningen.

Det er urettferdig, men det er også forståelig at tilliten svekkes når problemene blir store nok. Nettopp derfor holder det ikke å gjemme seg bak at statistikk er komplisert. Ja, vi må nyansere, og vi må skille mellom alder, kjønn, landbakgrunn, osv. Men hvor mye mer kunnskap trenger vi før vi våger å innrømme at integreringen ikke fungerer godt nok?

En tydelig kultur

Jeg har selv kjent på integreringens pris. Da jeg kom til Norge, var jeg ofte den eneste utlendingen i rommet. Det var, for å si det enkelt, the Norwegian way or the highway. Det var krevende, men det fungerte. Jeg lærte språket, kodene, humoren, arbeidslivet og tilliten.

Integrering går ikke av seg selv. Det krever språk, jobb, tid og klare forventninger. Men det krever også en tydelig kultur, med tradisjoner og fellesskap å integrere seg inn i, samt at vi innvandrere faktisk er villige til å bli en del av. Alle samfunn har en absorpsjonsevne. Den er ikke ubegrenset. Verken i en skoleklasse, i en kommune eller i et land. Når for mange skal integreres for raskt, blir resultatet ofte at færre faktisk blir integrert.

Vi må derfor tørre å stille spørsmålet: Trenger vi en periode med lavere innvandring for å klare å integrere dem som allerede er her? Jeg mener svaret i økende grad er ja. Ikke fordi Norge skal lukke seg mot verden eller glemme mennesker i nød. Men fordi en politikk som ikke tar hensyn til samfunnets kapasitet, ødelegger tilliten, tryggheten og viljen til å hjelpe.

Ikke ironi mot ubehag

Vi trenger en strengere innvandringspolitikk og en mer ambisiøs integreringspolitikk samtidig. Tydelige krav om språk, arbeid, deltakelse og respekt for norske verdier. Hardere reaksjoner mot kriminalitet og sosial kontroll.

Vi skal ikke pakke alvorlige problemer inn i ironi fordi sannheten er ubehagelig, men vi skal heller ikke være et samfunn der hele grupper mistenkeliggjøres. Om noe bør tallene hjelpe oss innvandrere til å ta et eget oppgjør med våre egne miljøer. Vi er en viktig bærebjelke i integreringspolitikken. Derfor må vi også tørre å rydde i eget hus.

Integreringsdebatten handler ikke om å kunne skille mellom bil og bar. Den handler om trygghet, tillit, og fellesskap. Og den handler om at de skyldige må ta konsekvensene, uten at de uskyldige må betale prisen.