Investeringen i en ufør kvinne i 1996 har gitt Norge seks høyt utdannede skattebetalere

La meg fortelle om min mor, Zuleikha (bildet), og hennes svaleflokk, skriver Mozzie Marvati til Asle Toje. Foto: Privat

Vi kjenner ikke bare normene, vi praktiserer dem hver dag. Vi lever dem. Vi er dem.

Asle Toje svarer på mitt forrige innlegg med å avfeie 30 år som fastlege som «en svale som ingen sommer gjør». Han hevder at min biografi ikke kan tilbakevise hans analyse av samfunnets struktur.

Problemet er at Tojes analyse er blind for hvordan disse strukturene faktisk bygges og hvem som bærer dem. Så la meg fortelle om min mor, Zuleikha, og hennes svaleflokk.

Regnestykket du nekter å se

Min mor kom til Norge i 1996. Hun ble etter hvert ufør. I Tojes strukturelle analyse faller hun trolig inn i kategorien «klientinfisert» – et problem, en kostnad, kanskje til og med et bevis på mislykket integreringspolitikk. Men la meg vise deg hva denne «kostnaden» faktisk har gitt Norge.

Zuleikas seks barn er i dag en fastlege, en lektor i matematikk med lederutdanning, en bankdirektør, en sivilingeniør i petroleumsbransjen og en sykepleier. Hennes ti barnebarn utdanner seg nå til tannleger, psykologer, jurister og økonomer. Dette er ikke en anekdote, Toje. Dette er strukturen din, bare sett over mer enn en kvartalsrapport.

Hvis Norge i 1996 hadde fulgt din logikk og sett på min mor som en ren kostnad man burde spart seg for, hva hadde dere sittet igjen med i dag? En lege mindre på et legekontor som allerede er overbelastet. En matematikklærer mindre i et skolevesen som skriker etter dem. En sivilingeniør mindre i en oljebransje som bygget det moderne Norge. En bankdirektør mindre i en finanssektor som trenger kompetanse.

Investeringen i en ufør kvinne i 1996 har gitt Norge seks høyt utdannede skattebetalere og et titall barnebarn som bygger fremtidens Norge. Millioner i skatteinnbetalinger. Kritisk kompetanse i sektorer samfunnet er avhengig av. Du kan ikke føre utgiften i en kolonne uten å føre inntekten i den andre. Å kalle dette en anekdote er ikke bare intellektuelt uærlig, det er økonomisk blindhet.

Integrering er sjelden en invitasjon

Toje skriver at integrering er en «gjensidig prosess» som forutsetter institusjonell tydelighet og kjennskap til «felles referanser, institusjoner og normer». Det høres fint ut på papiret. Men i den virkelige verden er denne prosessen sjelden en åpen invitasjon.

Jeg kan ikke huske at norske naboer inviterte min mor på kaffe for å lære henne «norskhet». Hun og vi barna måtte finne veien selv. Ofte var det naboene som måtte lære av oss om utholdenhet, og om hvordan man bygger et liv helt fra grunnen av. Det var ikke Norge som integrerte oss. Det var vi som integrerte oss inn i Norge, ofte til tross for, ikke på grunn av, systemet.

Og nå er vi institusjonene. Det er min søster som lærer dine barn matematikk. Det er min bror som forvalter kapital i finanssektoren. Det er jeg som tar imot deg på legekontoret når du er syk. Vi kjenner ikke bare normene, vi praktiserer dem hver dag. Vi lever dem. Vi er dem.

Når Toje likevel hevder at vi er blant de «svært mange som ikke er norske i kulturell forstand», må han være ærlig nok til å si hva som faktisk mangler. Han avviser at det handler om «blodlinjer», men hvis 30 år med arbeid, høyere utdanning, flytende språk, ingen kriminalitet og barn som bygger landet ikke er nok, hva står vi da igjen med? Hva er terskelen? Eller finnes den ikke?

Når er det nok?

Toje har rett i at et fungerende demokrati krever mer enn lover. Det krever samhold, lojalitet og en dyp følelse av fellesskap. Men paradokset er at hans analyser sår tvil om nettopp de menneskene som i dag bærer dette fellesskapet tyngst.

Han skriver at «et fellesskap som ikke kan beskrives uten at noen føler seg personlig mistenkeliggjort, er allerede svakt». Men han snur det på hodet. Et fellesskap blir ikke svakt fordi noen føler seg mistenkeliggjort. Et fellesskap blir svakt når dets premissleverandører bygger terskler som aldri kan passeres, uansett hvor lenge du jobber, uansett hvor mye du bidrar, uansett hvor mange generasjoner som vokser opp her.

Når min mor, mine søsken og jeg etter tre tiår fortsatt møtes med en kronisk mistanke om at vi ikke egentlig hører til, er det ikke vår integrering det er noe galt med. Da er det Tojes definisjon av det norske fellesskapet som har sviktet.

Jeg spør derfor igjen, og denne gang forventer jeg et konkret svar: Etter 30 år og to generasjoner med massivt bidrag til det norske samfunnet, når er det nok? Hva skal til? Definer terskelen.

Hvis du ikke kan gi et konkret svar på det, bekrefter du mitt poeng: At for deg handler ikke dette om kultur eller bidrag. Det handler om en dør som for noen alltid skal forbli lukket, uansett hvor hardt de banker på.

Og det, Asle, er ikke et sterkt fellesskap. Det er ekskludering med akademisk ferniss.