Iran brenner

Forestill deg at du våkner en morgen og internett er borte. Ikke bare tregt – helt borte. Mobilnettet fungerer ikke. Du kan ikke ringe, ikke sende meldinger, ikke sjekke nyheter. Én dag går. Så to. Så fire. Du aner ikke hva som skjer i byen din og andre byer i landet ditt.

Dette er ikke en mørk fremtidsvisjon.

Dette er Iran i januar 2026.

Mens du leser dette, lever 90 millioner iranere under en av de mest omfattende nedstenginger av all kommunikasjon i moderne historie.

Regimet har slått av internett for å skjule omfanget av sin egen brutalitet – og for å hindre demonstranter i å organisere seg. Likevel har protestene spredt seg til mer enn hundre byer.

I storbyene som Teheran og Mashhad er sikkerhetsstyrkene tallrike.

Men i mindre byer, der fattigdom og etnisk marginalisering er størst, har regimet færre ressurser. Paradoksalt nok betyr det at volden blir mer brutal. Vi snakker om småbyer og landsbygda som tidligere har vært uberørt av uro. Her slår regimet hardest til. Rapportene om drepte kommer nettopp fra disse områdene. Regimet prioriterer å slå ned opprør der de har minst kontroll.

For oss iranere i utlandet er situasjonen en særegen form for tortur. Vi ser fragmenterte videoer av skyting og kaos, leser rapporter om hundrevis av drepte, men klarer ikke å nå frem til familie og venner.

Er de trygge? Er de ute i gatene? Er de arrestert?

Vi vet ikke.

Selv om situasjonen nå er alvorlig for regimet, må vi huske at det har en betydelig støtte. I det siste presidentvalget stemte over 13 millioner iranere på den ultrakonservative kandidaten.

Støtten kommer fra flere hold. For mange handler det ikke om ideologi, men om økonomisk overlevelse. Regimet har i årtier bygget et nettverk av avhengighet: statsansatte som er avhengige av regimet for jobb og pensjon. Revolusjonsgarden har også dype røtter i deler av befolkningen. Familier knyttet til Revolusjonsgarden har bygget opp betydelig økonomisk makt gjennom kontroll over store deler av Irans økonomi. Og konservative religiøse miljøer som frykter vestlig innflytelse.

Disse kreftene forsvinner ikke over natten.

Opposisjonen i eksil er splittet og svak. Reza Pahlavi, sønnen til Irans siste konge, har blitt protestenes mest synlige ansikt. Men han bor i eksil i USA og er en omstridt figur, selv blant regimemotstandere. Han har nesten ikke gjort noe de siste ti årene og har ingen konkrete planer for å overta og styre Iran. Han mangler dessuten organisatorisk base i Iran og er mer et symbol enn en leder.

President Trump truer med amerikansk intervensjon. Men et angrep uten et troverdig alternativ til Ayatollah vil bare styrke regimet. Det vil gi akkurat det regimet trenger for å skylde på andre nasjoners inngrep i Irans indre anliggender.

Den virkelige opposisjonen i Iran sitter ikke i eksil i andre land. Den sitter i iranske fengsler. Det gjelder menneskerettighetsaktivister, studentledere, journalister og reformpolitikere.

Dersom regimet skal falle, er den mest realistiske veien et internt kupp etterfulgt av en overgangsregjering der disse stemmene får plass.

I mellomtiden viser EUs beslutning om å kaste ut iranske diplomater vei. Norge og flere land bør vurdere det samme.

Jeg forlot Iran i 2015 for å ta en doktorgrad om kriser og logistikk ved UiA. Målet mitt var å hjelpe befolkninger over hele verden gjennom forskning på helse og bistand. Men avstanden til hjemlandet ble større for hvert år.

De første årene reiste jeg hjem til Iran i feriene. Det var mulig, men aldri helt trygt. For en som forsker i utlandet, er grensen mellom akseptabelt forhold uten Iran og farlig opposisjon alltid uklar. Etter hvert ble hjemreisene sjeldnere. Risikoen for å bli stoppet i passkontroll, avhørt, eller verre – den risikoen veide tyngre enn lengselen.

Det Iran jeg vokste opp i finnes ikke lenger.

Men hva med dere iranere som er regimets støttespillere og nyter friheten i Norge og andre land i Vesten?

Ifølge iranske myndigheter selv lever over 4000 barn av høytstående embetsmenn i USA, Canada og Europa. Noen ble sendt ut på statlige stipender for å studere ved vestlige universiteter. Andre er forretningsfolk som tjener på å ha én fot i hver leir. Dere forsvarer et regime som skyter på sitt eget folk, mens dere selv lever trygt i demokratier dere forakter.

Og dere som heier på Pahlavi?

Kronprinsen sitter trygt i sitt hjem i USA og oppfordrer iranere til å «innta bysentrene» og «forberede seg på hans retur». Det er lett å rope «dette er det siste slaget» når man selv ikke risikerer noe. Regimet sier at 2000 er drept i Iran selv om antallet må være sikkert flere tusen mer enn det. Dere reiser til Iran hvert år uten å si et ord. Reiser dere i år også?

Hvis dere i begge grupper mener så sterkt – på den ene eller andre siden – hvorfor er dere ikke der?