«Israels siste krig?»

2 days ago 7

I en forstad til Tel Aviv forsøker en trebarnsmor å holde fast i en hverdag som stadig glipper.

Voksne og barn løper inn og ut av bomberom med barbiedukker på slep.

Etter flere uker med missilangrep har barna insistert på å lage et eget tilfluktsrom til barbiedukkene i dukkehuset.

De er tre, seks og ni år gamle. De forstår ikke politikken eller de lange linjene.

Men de vet hvem som truer. Iran er «the bad guy», forteller den israelske kvinnen på telefon fra kjøkkenbordet.

I mylderet av eksistensielle trusler, er Iran den største busemannen.

I flere tiår har israelere levd med en kontinuerlig frykt for alle fiendene i regionen.

Kriger utkjempes, men fiendene blir aldri borte.

Dette har forsterket følelsen av at trusselen ikke er midlertidig, men permanent.

Siden den islamske revolusjonen i 1979 har forholdet mellom Teheran og Tel Aviv vært preget av vedvarende konflikt og gjensidige fiendebilder – ofte på randen av å tippe over i åpen krig.

Ayatollaer har truet Israel med ødeleggelse og utslettelse.

De har også rustet opp: et stadig mer avansert missilprogram, atomambisjoner og støtte til grupper som angriper Israel fra flere kanter.

Samtidig oppleves denne krigen som annerledes. Mer intens. Mer uforutsigbar. Sirenene går oftere. Iran er en større motstander. Missilene er mer avanserte og mer ødeleggende.

Frykten har derfor også vokst. Et iransk missil kan jevne hele kvartaler med jorden og er mye vanskeligere å få stoppet.

Det merkes.

Likevel er det noe ved denne krigen som skiller seg ut. Ikke bare intensiteten, men mangelen på retning.

For samtidig som israelske myndigheter har fremstilt krigen som nødvendig og målrettet, er det uklart hva som faktisk vil utgjøre en seier.

Israelere er igjen fanget i en krig de opplever som nødvendig, men som samtidig fremstår uten et tydelig endepunkt.

En krig som kan åpne for nye, mer omfattende og farligere angrep, hjemme og ute.

Hva betyr det å «stanse» en trussel som er både statlig, regional og ideologisk? Når er man ferdig?

Et flertall av jødiske israelere støtter krigen mot Iran, fordi de mener den vil gjøre dem tryggere.

Samtidig mener mange at planleggingen av den amerikansk-israelske operasjonen har undervurdert Irans styrke og utholdenhet.

Israelere er vant til krig. De lever med den, enten som aktør eller mål – ofte begge deler.

Fiendene er mange: Hamas i Gaza, Hizbollah i Libanon og Iran, som både støtter væpnede grupper og selv utgjør en direkte trussel.

Gaza-krigen har svekket Israels omdømme. Flere har fått et mer negativt syn på landet, og støtten er dalende, også i USA.

Kvinnen i Tel Aviv holder seg unna nyheter og politikk, men sier det er vanskelig å føle seg trygg når livet nok en gang er snudd på hodet.

Etter terrorangrepene 7. oktober, som rystet en hel verden, trodde hun at pusterommet mellom krigene ville vare lenger.

– 8. oktober kom for oss først da de siste gislene kom hjem. Det tok over to år å bearbeide det vi ble utsatt for, sier hun.

Dessuten oppleves alle kriger som eksistensielle. Flyalarmen går. Livet stopper opp. Skoler stenger. Barn krangler mens voksne prøver å sørge for normalitet.