Ja, jeg bruker KI i debattinnlegg

Min egen beskyttelse, i hvert fall foreløpig, er autentisitet, skriver Ahmet Soylu. Foto: Høyskolen Kristiania

Jeg har tenkt mye på hvor grensene bør gå.

Etter å ha lest Petter Bae Brandtzægs debattinnlegg «Får KI-alarmen til å gå», fikk jeg en impuls til å «melde meg». Jeg gjør det for å bidra med klarhet om grensene, ikke som en tilståelse.

Ja, jeg bruker KI når jeg skriver debattinnlegg, og jeg opplyser om det.

Jeg har tenkt mye på hvor grensene bør gå. Det finnes selvsagt en etisk side ved dette, men min dypere bekymring er mer personlig: Er det fortsatt meg, egentlig?

Det som har hjulpet meg, er å skille mellom mening og uttrykk. Når KI brukes så tungt at en hel tekst i praksis blir generert, blir prosessen først og fremst et spørsmål om uttrykk. Resultatet kan være polert og flytende, men også utvannet, fordi teksten ikke lenger er forankret i et ens egne tanker, erfaringer og ansvar.

Samtidig mener jeg at KI kan styrke offentlig debatt, dersom vi er ærlige om hva vi gjør og disiplinerte i hva vi delegerer.

Min egen prosess er enkel. Jeg bruker tid på å tenke gjennom saken fra ulike vinkler og skriver tankene ned i den rekkefølgen jeg vil presentere dem, i det språket og den formen de kommer til meg, noen ganger med manglende overganger. Deretter lar jeg KI forbedre formuleringene og foreslå noen forbindelser som gjør argumentet lettere å følge. Jeg lar ikke verktøyet finne på ideene mine.

Derfor leser jeg alltid teksten nøye flere ganger. Hvis noe blir mer skråsikkert enn jeg ønsker, eller en nyanse forsvinner, skriver jeg om. Det gjelder også ordvalget. Denne prosessen kan ta timer, men den gjør ofte at jeg også øver meg og revurderer min egen tenkning.

Jeg bruker ikke KI som autoritet for fakta eller konklusjoner. Jeg bruker det til å utfordre argumenter, foreslå vinkler og klargjøre begreper som jeg selv kan verifisere. Det gir også en mulighet til dialog som kanskje ikke ellers er tilgjengelig. Det er ikke alltid lett å finne mennesker med tid og relevant bakgrunn til å gå inn i slike samtaler. I den forstand blir KI en sparringpartner.

Men det er et åpenbart problem her. De fleste liker nok ikke tekster som fremstår sterkt KI-genererte, der forbindelsen til mennesket bak ordene blir forstyrret eller utydelig. Likevel senker KI terskler, særlig for dem som skriver utenfor morsmålet sitt. I mitt tilfelle bygger det bro mellom tanke og uttrykk på tvers av språk.

Offentlig debatt vil trolig få mer KI-generert innhold. Men jeg bekymrer meg for en sekundær effekt: at tekster som faktisk er meningsbærende, men språklig forbedret med KI, blir avvist bare fordi KI var involvert, og at klarhet blir mistenkelig fordi den kan simuleres.

Min egen beskyttelse, i hvert fall foreløpig, er autentisitet. Mye av det jeg skriver, er forankret i mitt eget liv, mine egne erfaringer, mine egne utfordringer og mine egne svakheter.

KI bør ikke gjøre oss latere, men det minner meg om programmeringens historie: fra maskinnære uttrykk til språk som lar oss uttrykke intensjon og fokusere på begreper. Kanskje skjer noe lignende i skriving. Beveger vi oss mot en verden der vi «skriver» mindre med ord og tegnsetting og mer med begreper, nærmere tankens form?

En ting bør forbli ufravikelig: Vi kan ikke delegere tenkning og resonnementer til KI. Vi trenger mer offentlig debatt med argumenter, nyanser og intellektuell redelighet.

PS! Norsk er ikke mitt morsmål, og jeg har brukt språklige verktøy og veiledning til bearbeiding og oversettelse. Innhold, refleksjoner og struktur er mine.