Ja, kreft er naturlig. Men hver og en som rammes, fortjener vår fulle innsats.

Vi vet at ett av tre krefttilfeller skyldes levevanene våre, og at Norge ligger på europatoppen i flere kreftformer vi kan forebygge, skriver Ingrid Stenstadvold Ross. Foto: Jorunn Valle Nilsen

Men hver og en som rammes, fortjener vår fulle innsats.

I et innlegg i Aftenposten skriver professor Jarle Breivik at kreftgåten er løst fordi sykdommen egentlig bare er en naturlig del av det å være et menneske. Men å erkjenne dette fritar oss absolutt ikke fra å bruke all den kunnskapen og omsorgen vi har for dagens og morgendagens pasienter.

Breivik har rett i at kreft oppstår fordi celler deler seg ukontrollert, og at risikoen øker med alderen. Men det er noe grunnleggende som mangler i analysen hans: Folk.

Livets sjokk

I Norge lever over 340.000 mennesker med eller etter en kreftdiagnose. Rundt hver av dem er det foreldre, søsken, venner. Selv om dobbelt så mange overlever i dag som for 50 år siden, oppleves ikke beskjeden «du har kreft» som en naturlig del av livet. For den enkelte er øyeblikket du får kreftdiagnosen, livets sjokk. Det er svært skremmende og alvorlig.

At noe er naturlig, betyr ikke at vi skal la være å handle. Aldring er naturlig, men vi behandler likevel sykdommer hos eldre. Infeksjoner er naturlige. Vi utviklet antibiotika. Fødsel er naturlig. Vi har barselomsorg. Hvorfor skal kreft være annerledes?

Mer sammensatt

Bildet er dessuten langt mer sammensatt enn det Breivik gir uttrykk for.

Vi vet at ett av tre krefttilfeller skyldes levevanene våre, og at Norge ligger på europatoppen i flere kreftformer vi kan forebygge. Vi ser blant annet en økning i tarmkreft blant unge som vi fortsatt ikke forstår. Det spekuleres på om livsstil, kosthold og miljøgifter kan spille inn.

Skal vi i Kreftforeningen la være å informere om dette? Skal vi droppe å støtte forskning som undersøker årsakene, fordi kreft uansett bare er naturlig?

Urettferdig og respektløst

Breivik skriver at vi og forskningsmiljøene har interesse av å skape og opprettholde et fiendebilde av kreft for å samle inn penger. Å antyde at forskere som Åslaug Helland, som daglig møter noen av landets aller sykeste pasienter, drives av markedsføringshensyn, er urettferdig og respektløst. Takket være innsatsen fra ledende kreftforskere som henne har overlevelsen for lungekreftpasienter økt betydelig de siste ti årene. Forskning nytter og gjør at flere lever lengre og bedre liv.

Også «Fuck Cancer»-armbåndene trekkes frem som bevis på bevisst kampretorikk fra vår side. «Fuck Cancer» er ikke Kreftforeningens slagord, men et initiativ fra frivillige ildsjeler som begynte å perle armbånd for å støtte kreftsaken. Uttrykket er sterkt, ja, men det gjenspeiler sinnet, urettferdigheten og frustrasjonen mange opplever når de får kreft. Armbåndet er et fellesskapssymbol i en situasjon der mange føler seg alene. «Fuck Cancer» har vokst seg stort, og i dag er det et samarbeid mellom Ung Kreft og Kreftforeningen. Salget av disse armbåndene har gitt over 27 millioner kroner til forskning og tiltak for unge kreftrammede.

Det minste de fortjener

Kreft er ikke en mystisk gåte eller en fiende vi prøver å opprettholde. Men for de nesten 40.000 som får kreft i år og deres nærmeste, er kreft et skjellsettende før og etter.

Det minste de fortjener, er at vi tar både sykdommen, forskningen og dem på alvor.