Ja til ploging, nei til fiskebein

Er man en person som mener ull innerst, vindtett bomull ytterst, treski med kandaharbinding og beksømsko i uberørt terreng er det som gir ekte naturopplevelse? – ja da kan ploging noen ganger være umulig.

Som i livet generelt er det ikke alltid mulig å gjøre det man har behov for der og da. Det er umulig å ploge på en smal sti med skrent på den ene siden og steingjerde på den andre. Noen ganger må man da sikte seg inn på neste sikre stoppepunkt og la det stå til. Det vil stort sett gå bra, og på treski som lukter tjære, går det ikke fort nedover uansett.

Det som er litt trist, det er at det urnordiske ordtaket: «Ingen kan gå så lett på ski at man ikke setter spor», har for de fleste mistet sin metaforiske betydning. Det er jo ingen som tråkker egne løyper lenger. Verken på ski eller i livet. Vi følger influenserne som en saueflokk. Vi blir sure hvis kommunen ikke har kjørt opp skiløypa etter siste snøfall. Hvor i all verden er det blitt av vår selvstendighet og ønske om å utforske våre egne veier og de muligheter disse fører til?

Heia de som ploger, de tar selvstendige valg og bremser opp når det går for fort i svingene. Hvorfor skal man haste avgårde når man kan kose seg på tur og i livet generelt? Behovet for å ploge er som oftest en konsekvens av at man har fulgt saueflokken. Kjøpt nytt og flott utstyr som er beregnet for strigla løyper, og at skiene har spor å gå i. Har man ikke spor så kan det fort gå som for svenskene på damestafetten i OL – knall og fall. Øv deg på å ta, og å gå egne veier her i livet, da er man bedre forberedt og rustet for alle de utfordringer vi alle skal igjennom.

Men hva er så galt med å gå fiskebein, sitter du og tenker. Det er jo ikke noe galt med det, men grunnen til at man må gå fiskebein, den er veldig trist. Fiskebein må man ty til når skiene er bakglatte, man går på armene, skiene glipper og det som fantes av skiglede er borte halvveis opp i bakken. Og når turvennen som har skøyta opp bakken i Klæboklyv, snur seg, smiler og roper oppmuntrende – deilig føre i dag! Da forsvant den siste ski- og livsglede. En skitur som gir energi for de fleste av oss med utstyr man i dag får kjøpt på bruktbutikken. Vi skal ikke delta i OL, vi skal kose oss på ski, grille pølser og drikke kakao, sittende på granbar i en skogsskråning. Om vi har gått 100 meter eller 10 km spiller ingen rolle, det er mestringsfølelsen og skogensro vi skal nyte å kjenne på.

Om du er en ploger så heier jeg på deg, er du en som ofte må gå fiskebein, så lær deg å smøre ski. Siden influenserne glimrer med sitt fravær for råd for slik grunnleggende livsglede, så håper jeg du velger dine egne veier, setter spor og klemmer et eiketre som ble et sikkert, om noe ublidt, stoppe- og holdepunkt når du trengte det som mest.