Jeg angrer på at jeg ikke gikk bort og spurte om du hadde det bra

Du var så ung. Kanskje 15. Så tynn, med langt mørkt hår. Slående vakker. Jeg så deg da jeg ventet på at min egen 15 år gamle datter skulle kjøpe en milkshake.

Du kom inn, omringet av flere gutter. De beveget seg raskt, og du ble feid med – som om du ikke hadde noe valg. Du virket ikke helt til stede. Ansiktet ditt så ut til å bære på tusen historier – og samtidig ingen. Tomt. Fjernt. Var du sliten? Bedøvet på et vis? Jeg vet ikke. Men det var noe med måten du gikk på, hvordan du beveget deg, som ikke føltes riktig.

Jeg klarte ikke å se bort. Jeg fulgte deg – ikke med beina, men med øynene og hjertet. Jeg så at du ble ført til et bord innerst, der flere gutter ventet. En av dem la merke til at jeg så på. Jeg snudde blikket, mot datteren min som fortsatt sto ved disken.

Da jeg så tilbake igjen, fikk du noe i hånden. Og så, like raskt som du hadde kommet inn, reiste hele gruppen seg og gikk. Du ble ført ut igjen, denne gangen med enda flere gutter rundt deg.

Og jeg gjorde ingenting.

Jeg angrer på at jeg ikke gikk bort og spurte om du hadde det bra. Jeg ville. Alt i meg ville. Instinktet mitt ropte at jeg måtte rekke ut. Men jeg gjorde det ikke. Jeg stoppet meg selv. Sa til meg selv at det ikke var nok – at jeg ikke hadde rett til å blande meg, at jeg kanskje tok feil, at det uansett ikke ville gjort noen forskjell.

Men – hva om det kunne gjort det? Hva om det, akkurat i det øyeblikket, kunne betydd noe for deg å høre: «Går det bra?» Hva om det kunne minnet deg på at noen så deg? At noen brydde seg?

Jeg vet ikke hvem du er, og jeg vet at du aldri vil lese dette. Men jeg vil at du skal vite at du gjorde inntrykk på meg. Når jeg går forbi McDonald’s nå, tenker jeg på deg. Jeg håper du er trygg. Jeg håper du vet at du fortjener noe annet enn det jeg så den kvelden. Jeg håper du en dag finner deg selv langt borte fra bakrommene på McDonald’s.

Og til oss foreldre der ute – dette er også til dere. Kan vi våge å bry oss mer? Å stille spørsmålet når noe ikke føles riktig? Å stole på magefølelsen, selv om vi er usikre?

Jeg er lei meg for at jeg ikke tok kontakt. Jeg er virkelig det.