Jeg betaler prisen etter å ha møtt en mann som ikke tåler et nei

DEBATT: Jeg lever i en virkelighet der et enkelt «nei» ikke ble respektert – og hvor hele livsgrunnlaget mitt nå står på spill.

Omvendt voldsalarm har som hensikt å flytte byrden fra offeret til gjerningspersonen. I praksis fungerer dette dårlig., skriver innsenderen. Foto: Shutterstock

Det burde vært en enkel sak; traff en mann 2–3 ganger i 2022, jeg ønsket ikke videre kontakt og ga høflig beskjed om dette og forventet at dette skulle være slutten på historien. I stedet startet et mareritt jeg aldri kunne forestilt meg.

Tilværelsen min gikk brått over til å være preget av vedvarende frykt, gjentatte brudd på besøksforbud, nattlige bekymringer og en konstant uforutsigbarhet som gjennomtrenger alle deler av livet. Situasjoner som knapt kan beskrives uten å minne om en skrekkfilm- men dette er ikke fiksjon. Det er hverdagen min.

Å oppleve at en person gjentatte ganger står utenfor hjemmet ditt, ser inn vinduene, forsøker å knuse ytterdøren, legger igjen gjenstander – det fratar deg den mest grunnleggende tryggheten: Følelsen av å være sikker i eget hjem. Tryggheten jeg tok for gitt, som innbygger i et av verdens tryggeste land, er borte.

Det handler om makt

Stalking handler om makt. Om å frata en annen persons kontroll over eget liv. Og konsekvensene er lagt større enn mange tror. At politiet gir beskjed om at man må ha kameraovervåking utenfor huset, alltid se seg over skulderen, ikke gå alene, se om biler følger etter deg, ikke ha faste rutiner utenfor huset setter dype spor. Frykt og angst blir en del av hverdagen, med alvorlige konsekvenser for arbeid, relasjoner og livskvalitet.

Brått handlet livet mitt om å dokumentere, forklare og varsle. Det ble avhør, sporsikring og telefonsamtaler med politiet flere ganger ukentlig. Besøksforbud ble gitt, men ikke respektert av stalker. Det måtte over 6 brudd og flere pågripelser til, før stalker ble ilagt «besøksforbud med elektronisk kontroll», med en relativt stor forbudssone. Likevel fortsatte bruddene.

Omvendt voldsalarm har som hensikt å flytte byrden fra offeret til gjerningspersonen. I praksis fungerer dette dårlig. Jeg må i retten hver tredje måned og sitte ansikt til ansikt med gjerningspersonen og forklare for retten hvor stor byrden er. Samtidig skal jeg følges opp av flere seksjoner hos politiet, ha samtaler med bistandsadvokat og lese omfattende saksdokumenter.

Jeg får aldri pause

Rettens gjennomgang av saken beskriver en virkelighet som for meg er hverdag: At jeg aldri får pause. Jeg vet aldri når neste brudd på besøksforbudet skjer. At jeg skal leve med en konstant beredskap. Det gir en total uforutsigbarhet. Og det mest smertefulle er dette: Alt dette skjer fordi jeg møtte en mann noen få ganger – og fordi han ikke tålte et nei. Det føles dypt urettferdig at jeg skal bære konsekvensene for en grenseoverskridelse jeg aldri har bedt om.

Likevel har jeg vært heldig. Jeg har møtt dyktige ansatte i alle ledd i politiet, mennesker som har tatt meg på alvor og vist stor forståelse. Jeg har en fremragende bistandsadvokat som kjemper for meg. Men til syvende og sist er det jeg – den utsatte – som må ta de mest inngripende valgene.

Jeg må vurdere å flytte fra nærmiljø, familie, venner, jobb og nettverk. Han, som gang på gang har brutt forbudet, får bli boende i sitt trygge miljø, omgitt av familie og nettverk den dagen omvendt voldsalarm går av.

Systemet gjør meg til et offer

Jeg, som mange andre, har hatt en oppfattelse om at rettsvernet står sterkt i Norge. Men dessverre viser min erfaring at for folk som utsettes for stalking, er tryggheten langt mer skjørt enn vi liker å tro. Hvorfor er det slik at risikovurderinger, besøksforbud og elektronisk kontroll ikke fører til reell trygghet for fornærmede?

Jeg skriver ikke dette fordi jeg vil stå fram som et offer. Jeg skriver dette fordi systemet gjør meg til et. Og fordi vi må tørre å si høyt at noe er fundamentalt feil når de som rammes må forlate hjemmene sine, mens gjerningspersonene får fortsette livet som før. Når lovens intensjon ikke møter virkeligheten, er det ikke bare en personlig tragedie, det er et systemisk svik. Hvordan kan et rettssystem være utformet slik at offeret må bære byrden i stedet for den som har skapt frykten?