Jeg dypt uenig med Stanghelle

Konferansen som Stanghelle mente ville bli et slag i luften, ble en stor suksess, skriver utenriksminister Espen Barth Eide (Ap). Her avbildet under Palestina-konferansen i New York. Foto: Richard Drew, Ap/NTB

Ikke-løsningen på konflikten vil ikke lenger tolereres.

I et bredt anlagt oppslag 27. juli går Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle til et kraftig angrep på meg og på alle oss som fortsatt tror på en tostatsløsning i Midtøsten.

Dagen etter at Aftenposten publiserte kommentaren, var jeg medarrangør for FNs store Palestina-konferanse i New York. Konferansen samlet store deler av verdenssamfunnet for å arbeide for en palestinsk stat.

Stanghelle medgår at tanken om en palestinsk stat er uttrykk for «prisverdig solidaritet med palestinernes nasjonale ambisjoner». Likevel er den i dag, etter hans syn, intet mindre enn et «narrespill», et «lureri» og en «illusjon» som alle nå må forstå er «knust».

Konferansen i New York ville derfor bare bli «et slag i luften».

Det vil neppe overraske leseren at jeg dypt uenig med Stanghelle.

Frivillige forhandlinger som eneste løsning?

Det Stanghelle og jeg er helt enige om, er at det nåværende politiske klimaet i Israel for en fremforhandlet tostatsløsning er dårligere enn på lenge. I overskuelig fremtid vil ingen israelsk regjering ha fullmakt til å inngå i de smertefulle kompromissene en tostatsløsning krever, skriver Stanghelle. Det kan godt være.

Der våre veier skilles, er Stanghelles slutning om at nettopp derfor kan det ikke bli en tostatsløsning.

Stanghelle er i godt selskap. Mange i det internasjonale samfunnet gjorde den samme feilen i mange år: nemlig å legge til grunn at den eneste veien til tostatsløsning er frivillige forhandlinger mellom partene. Hvis den ene parten ikke vil, så skjer det derfor ikke noe.

Problemet med dette resonnementet er at det gir den parten som ikke ønsker fremgang, en vetorett mot all endring.

Det israelske vetoet

Jeg har jobbet med konflikten mellom Israel og Palestina i flere tiår. I løpet av min tid har jeg flere ganger stilt meg selv spørsmålet: Er Oslo-prosessen en del av løsningen eller en del av problemet? Israel fikk en mulighet til å utsette spørsmålet om en palestinsk stat fordi det angivelig foregikk en «prosess». I realiteten sto saken på stedet hvil.

Frem til i fjor var logikken både fra norsk hold og fra de fleste likesinnede at målet var anerkjennelse av en palestinsk stat, men at dette skulle skje når alle utestående spørsmål var løst gjennom forhandlinger. Altså de forhandlingene som faktisk ikke fant sted.

Da Norge anerkjente Palestina som stat i mai 2024, var det et gjennomtenkt brudd med denne måten å tenke på. Vi ville ikke lenger la det israelske vetoet hindre fremgang all den tid Den internasjonale domstolen har slått fast at Israels okkupasjon er et klart brudd med folkeretten.

Anerkjennelsen var også ment som en oppmuntring til alle de palestinerne som fortsatt tror på en tostatsløsning.

Umiddelbart etter anerkjennelsen gikk Norge sammen med ledende arabiske land og likesinnede i Europa i å lansere Den globale alliansen for implementering av tostatsløsningen. Fundamentet for alliansen er erkjennelsen av at verdenssamfunnet er nødt til å ta prosessen fremover selv om Israel ikke ønsker det.

Langt over 100 land deltar i dag.

Her arbeides det for universell anerkjennelse av Palestina, inkludert fullt medlemskap i FN og konkrete bidrag til å styrke og reformere palestinske myndigheter.

Videre sier sentrale arabiske land at de i så fall også vil normalisere forholdet til Israel, bidra med sikkerhetsgarantier til både Israel og Palestina og støtte full avvæpning av Hamas og andre militante grupper. Summen av dette skal legge grunnlaget for veien fremover.

Konferansen ble en stor suksess

Resultatet av Palestina-konferansen var ett av de tydeligste budskapene fra verdenssamfunnet om at tostatsløsningen er den eneste veien videre, og at det haster mer enn på lenge. Ikke-løsningen på konflikten vil ikke lenger tolereres. Både Storbritannia og Frankrike sa seg klare til å anerkjenne Palestina på konferansen. Canada fulgte rett etter.

I New York ble det også enighet om helt konkrete økonomiske og praktiske støttetiltak til den palestinske regjeringen for å styrke palestinske myndighetene i sin daglige kamp for fortsatt å kunne levere grunnleggende tjenester i de delene av Palestina de faktisk kontrollerer. Grunnlaget skal også legges for hvordan legitime palestinske myndigheter skal kunne ta kontrollen i Gaza.

Konferansen som Stanghelle mente ville bli et slag i luften, ble en stor suksess.

Som Stanghelle skriver, stemmer det at jeg i 2014 luftet tanken om hvorvidt en enstatsløsning, et land for to folk med like, demokratiske rettigheter, var en bedre idé. Det er i hvert fall en vakker tanke. Men etter alt som har skjedd siden da, all terroren, volden, blokadene, sulten og lidelsene, har jeg for lengst konkludert med at hvis det er noe som er urealistisk nå, så er det dette. Heldigvis blir man aldri for gammel til å endre mening.