Jeg er gift mot min vilje, hvem kan hjelpe?

DEBATT: Jeg får ikke avsluttet ekteskapet mitt fordi oppholdstillatelsen min i Norge regnes som midlertidig.

Innsenderen ønsker å avslutte ekteskapet sitt gjennom norske ordninger. Foto: Shutterstock

Jeg søkte om skilsmisse. En enkel og tydelig søknad – noe som burde være en grunnleggende rett før det blir et administrativt spørsmål.

Likevel har jeg de siste to årene levert tre søknader om separasjon og skilsmisse. Hver gang har svaret i praksis vært det samme: Oppholdstillatelsen min regnes som midlertidig, og derfor blir saken min ikke behandlet her.

Det handler om definisjon

Problemet er ikke at norsk lov «nekter» skilsmisse. Problemet er at muligheten min til å avslutte ekteskapet i praksis blir knyttet til hvordan jeg klassifiseres i utlendingssystemet. I vedtakene jeg har mottatt, viser myndighetene til at det må vurderes om vi har bopel i Norge, og dermed om Norge har kompetanse til å behandle saken. Resultatet har vært avslag.

Det betyr at saken min er flyttet fra et menneskelig spørsmål om privatliv, verdighet og trygghet – til et formelt spørsmål om tilknytning og «stabilitet» på papiret. Og dette har svært konkrete konsekvenser: Jeg blir stående juridisk bundet til en relasjon jeg ønsker å avslutte, samtidig som jeg forventes å «vente» til en administrativ status en dag blir permanent.

Jeg har bodd i Norge i tre år. Jeg har barn, bolig og en stabil hverdag. Barna mine går på skole her. Vi har nettverk og forpliktelser her. Livet vårt er etablert i Norge i praksis, selv om oppholdet mitt beskrives som midlertidig i dokumentene. Likevel behandles situasjonen min som om den ikke er «stabil nok» til at jeg kan få avsluttet ekteskapet gjennom norske ordninger.

En juridisk felle

Spørsmålet jeg ikke kommer utenom:

Hvordan kan et land som hever fanen for frihet og likestilling, og som bekjemper tvangsekteskap, la meg bli stående fast juridisk i et ekteskap jeg ikke vil ha – et ekteskap påtvunget «på papiret» – bare fordi situasjonen min blir tolket administrativt som ikke «stabil» nok?

Skilsmissen jeg ber om er ikke en innskytelse og ikke et ønske om konflikt. Den er nøkkelen til min frihet, og til muligheten til å organisere livet mitt på en trygg og ærlig måte. Jeg ber ikke om et privilegium, men om at beslutninger om familieliv tar utgangspunkt i mennesket og i den faktiske hverdagen – ikke bare i en rubrikk som beskriver type opphold.

Her oppstår også et vanskelig, men viktig spørsmål om like tilgang til rettigheter: Hvorfor virker problemet ofte mer «løsbart» når man betaler en advokat? Hvorfor blir reglene mindre rigide når en juridisk representant trer inn, mens de blir en ugjennomtrengelig mur når en kvinne står alene? Hvis den juridiske veien finnes, må den være tydelig og tilgjengelig for alle – ikke raskere for dem som har råd. Og hvis fakta i livet mitt ikke endrer seg, hva er det som endrer seg da? Er det tolkningen av virkeligheten – eller tilgangen til en rettferdig tolkning?

Hva er bopel i Norge?

Jeg skriver ikke dette mot Norge. Tvert imot: Jeg tror på dette landet og dets verdier. Nettopp derfor håper jeg på en mer presis og rettferdig praksis – en praksis som ikke lar mennesker bli stående fast i langvarige prosesser som overser realitetene i livene deres.

Det jeg ber om er enkelt: Tydeliggjør kriteriene for «bopel i Norge» i skilsmissesaker når barn og hverdagsliv er etablert her. Sørg for at type oppholdstillatelse i seg selv ikke blir en barriere for en reell vurdering. Og gjør informasjon og veiledning så tilgjengelig at man ikke må ha advokat for å bli hørt.

Jeg er ikke et saksnummer. Jeg er et menneske – og jeg ber om retten til å si «nei» til et ekteskap som ikke lenger representerer meg.