Jeg er ikke kriminell, ikke utenfor arbeidslivet og ikke imot likestilling og frihet.

Jeg tok de negative sidene ved innvandring personlig, som om jeg bar en del av ansvaret, skriver Zakariye Mohamed. Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Hvis vi skal få et bedre samfunn, må vi lytte til hverandre.

Debatten om innvandring er hard. Merkelapper kastes lett, og kommentarfeltene kan være usmakelige. Dette skaper ubehag, og mange trekker seg unna. Jeg gjorde det selv.

I lang tid unngikk jeg bevisst kronikker og debatt om innvandring. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det var ubehagelig. Jeg kjente på skam. Det var akkurat som å være på foreldremøte når læreren legger frem dårlige karakterer og rampestrekene. Og foreldrene dine ser på deg med «det» blikket, og du kjenner skammen i ryggraden.

Hver gang jeg leste om kriminalitet, kom tanken: «Håper det ikke er en innvandrer.» Jeg tok de negative sidene ved innvandring personlig, som om jeg bar en del av ansvaret. Etter hvert skjønte jeg hvor merkelig det er.

Individer

Etniske nordmenn føler ikke skam når en av dem begår kriminalitet. Hvorfor skal jeg gjøre det? Jeg håper flere innvandrere tar avstand fra kollektiviseringen som vi legger på oss selv. Vi er frie individer med rettigheter på lik linje med etniske nordmenn.

Vendepunktet kom da jeg leste Aftenpostens intervju med Unge Høyre-leder Ola Svennebys om innvandringsstopp. Begrunnelsen var tydelig. Han er bekymret for at hvis vi fortsetter med innvandring uten bedre integrering, vil det føre til økt polarisering, parallellsamfunn og verdikonflikter. Det er bekymringer mange deler. Uenigheten handler ofte mer om løsningene enn om problemene.

Artikkelen med Svenneby fungerte som eksponeringsterapi: Å lese meninger jeg var uenig i og reagerte på, og innse at debatten ikke handlet om meg som individ.

Jeg er ikke kriminell, ikke utenfor arbeidslivet og ikke imot likestilling og frihet.

Enkelte norske innvandrere bør slutte å tro at flertallet vil ha oss ut, eller at nordmenn holder oss kollektivt ansvarlige for handlinger gjort av andre innvandrere. Det vil alltid finnes noen som mistenkeliggjør basert på opplevelser og omtale.

Vi er ikke dem

Men når Sylvi Listhaug ved flere anledninger sier «de aller fleste innvandrere har gjort det veldig bra i Norge, bidrar til samfunnet og er en ressurs», så mener jeg at store deler av befolkningen evner å skille mellom individers og gruppers handlinger. Slik burde innvandrere også tenke.

Til deg som elsker fedrelandet: Hvis vi skal tro enkelte fremstillinger, handler det om å bevare kulturarven. Da er det verdt å spørre om retorikk som generaliserer innvandrere i negativ retning, faktisk er forenlig med den kjærligheten.

Å bevare fedrelandet i det 21. århundre handler ikke bare om suverenitet, krig og grenser, men også om debattklima, fellesskap og tilhørighet. Det er dette som styrker kongeriket. Kulturkrig og intoleranse svekker både fedrelandet og fellesskapet.

Håpet mitt

Til norske innvandrere: Debattklimaet kan være ubehagelig. Men å trekke seg bort er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Ikke ta alt på individnivå, selv om kommentarfeltene kan gi det inntrykket. De fleste i innvandringsdebatten ønsker at flere skal lykkes og oppleve tilhørighet.

Hvis vi skal få et bedre samfunn, må vi lytte til hverandre. Vi må klare å diskutere politikk uten å miste anstendigheten.

Jeg er kanskje naiv nå, men jeg vil heller være det enn å bidra til et debattklima der vi slutter å lytte.