Jeg er kanskje den mest truede dyrearten av dem alle

Her forleden var jeg på tur med familien til naturhistorisk museum. Jeg fikk så vidt bakset tvillingvogna inn mellom montrene i avdelingen «truede dyrearter». Her var det berberløve, narrhvalhorn, elefantstøttenner, og jeg stod og så på en video av den siste pungulven som døde ut på 30-tallet da kona mi spurte om jeg gadd å skifte bleiene til tvillingene.

Som den rutinerte firebarnsfaren jeg er, stelte jeg meg greit til i et hjørne. Jeg gikk i gang mellom en utstoppet lundefugl dekket i oljesøl og den utdødde geirfuglen. Med drevne bevegelser byttet jeg kjapt den første bleia, før jeg plutselig så meg selv utenfra. Jeg – en mann i pappapermisjon med fire barn er kanskje den mest truede dyrearten av dem alle her inne! Med damer i forklær på Debatten som utbasunerer sin motstand mot obligatorisk tredeling friskt i minne. Og med lånesøknaden min i banken som gir lavere og lavere likviditet for hvert sunne og friske barn jeg og min kone bringer til verden, er vi stadig et mer sjeldent syn. Jeg ble plutselig en attraksjon og et symbol på feilslått familiepolitikk.

Min tyngste erkjennelse er allikevel at jeg høyst sannsynlig ikke selv hadde vært en firebarnsfar, hadde det ikke vært for at vi bare skulle fylle setet i midten bak på Skoda Octaviaen, og at barn nummer tre viste seg å inkludere barn nummer fire i samme slengen. Om du lurer på hvordan det føles, kan du lese om da jeg så meg nødt til å selge den gamle barnevogna vår.

En drøy uke etter debatten på NRK om kvinnekamp sendt 25. september, lar jeg meg stadig skremme av kvinner uten barn som ønsker fri fordeling av foreldrepermisjonen. Ikke fordi det er en dårlig idé, men rett og slett fordi det tvinger foreldrene til å ta ubehagelige og ugunstige valg. Både overfor arbeidsgiver, og overfor egen situasjon.

For det første hadde en fri fordeling gjort at jeg som mannlig arbeidstaker må stå med lua i hånda overfor min sjef og indirekte innrømme: «Jeg har dessverre tenkt til å ta pappaperm, selv om dette ikke er lovpålagt. Jeg hadde ikke behøvd, men jeg har veldig lyst. Jeg er også klar over at mitt valg ikke er til deres beste, da dere taper min kompetanse i minst 15 uker».

Det andre hovedargumentet er det rent økonomiske. Jeg er i en privilegert situasjon, hvor min inntekt er over det maksimale NAV dekker (6G). Til gjengjeld har kona mi en lavere inntekt og jobber deltid. Jeg er med andre ord hovedforsørger rent økonomisk. Hadde fri fordeling vært konsensus, ville jeg fått følgende dilemma i fanget: Vil jeg tape differansen mellom min lønn og det maksimale NAV dekker, eller er dette en pris jeg er villig til å velge å betale?

Slik ordningen er nå, blir jeg tvunget til å gå på dette økonomiske tapet uten å i praksis ha noe valg. Det er selvfølgelig ikke ideelt og burde fremheves i nettopp programmer som Debatten. Zoomer man ut og ser på papparollen er imidlertid denne tiden helt uvurderlig. De fleste papper har ikke vært sammen med barnet sitt mer enn en helg i strekk siden nedkomstpermisjonen de første to ukene av barnets liv. Og hvor mye er samværet med din nye baby (eller babyER i mitt tilfelle) verdt? Slikt burde man virkelig ikke sette en prislapp på.

Tilbake på naturhistorisk museum går jeg videre fra avdelingen for truede dyrearter og trår inn i avdelingen for norsk natur og fauna. Jeg går igjen forbi lundefugler og hettemåker flott satt inn i et fuglefjell-diorama, ved siden av dioramaer med brunbjørn, ulv og isbjørn. Alle sirlig stoppet ut. Om femten år er jeg redd det står en utstoppet mann i pappapermisjon med to babyer i tvillingvogn og to barn på slep og kikker ut. Midt mellom fjellreven og jerven finnes han fortsatt i sitt naturlige habitat, men er rødlistet og nært utryddet.