Jeg er mot felles regler for bruk av smart­telefon for barn

Kanskje burde det være åpenbart at noen som er så opptatt av barns psykiske helse, heier fram skjermforbud barns tilgang til sosiale medier og smarttelefoner.

Men sosiale medier er mer enn TikTok og Snapchat. (Og for unge er ikke Facebook en gang et alternativ, for der er jo vi voksne og skaper dårlig stemning. Jeg skjønner godt at ungdom kan spare seg for det.)

Og jeg er sterkt imot felles regler for bruk av smarttelefon for barn i en klasse eller på en skole.

De handler om de av oss som ser tilbake på livet og liksom ikke akkurat tenker at de har så mange vennskap som har holdt seg siden barneskolen. Det er ganske mange av oss, tror jeg. Enda så viktig klassen og gruppedynamikken der blir for hverdagen i de intense barne- og ungdomsårene, er vi mange nok som foretrekker å late som de årene aldri skjedde, for senere i livet har vi fått både mange gode venner og kjærester på andre arenaer, der mennesker har blitt bundet sammen av interesser og livssituasjoner, og ikke bare bosted og fødeår.

Det er mange nok av oss som sitter på foreldremøter og ikke skjønner problembeskrivelsene fra andre foreldre om barn som maser om å henge på Sørlandssenteret, eller ikke overholder innetider, eller utfordringer med fester på lørdagskvelden.

Eller masing om Snap og Instagram.

For våre barn er ikke på disse arenaene.

De har allerede falt utenfor.

Hvis de i de hele tatt fikk muligheten til å bli sluppet inn.

Kanskje er det de som allerede baksnakkes i klassens snapgruppe, men det vet de ikke, for de er ikke der.

De tilbringer kanskje hele dagen på skolen med å ikke snakke med et eneste menneske, kanskje utenom velmenende assistent, og holder ut skoledagen og blikkene bare fordi de vet at når de kommer hjem, så kan de Facetime et søskenbarn i Narvik eller en Roblox-venn i Danmark, lage en video om gaming til YouTube med en interessefelle i USA, eller snakke med onkel i Sør-Afrika på Dischord mens de bygger verdens kuleste by sammen i Minecraft.

De nydeligste lydene jeg hører hjemme, er guttestemmene som kommer fra forskjellige gutterom og som ivrig går løs på oppdraget sitt i Fortnite.

Eller sangene til han som først viste interesse for å få seg Facebook som 15-åring, for å kunne dele musikken sin med gamle lærere.

Hvis vi legger alt fokus på å ta bort barna det som er den eneste sosiale plattformen for noen, gir vi ingen vei inn for sosial læring for noen. Da putter hodet vi i sanden for det faktum at mobbing, utestengelse og utenforskap allerede finnes, og bør bekjempes.

Elefanten i rommet blir ikke borte selv om vi lukker døren.

Kanskje burde vi heller enn å si at det burde være en aldergrense på sosiale medier, anbefale at man lærer empati og omtanke for andre, før man får et vidtrekkende kommunikasjonsverktøy i hendene.

Men da hadde vel mange av oss voksne også ligget ganske dårlig an... og faktum er at mye kan lærers i en digital plattform som kan overføres positivt til den fysiske verden.

Det er jeg et levende bevis for selv.

Sosial kapital er noe av det viktigste vi har. For noen er veien til gode sosiale relasjoner allerede i minus fra starten. Men det å være sosialt klønete og å ha sosial angst, som mange med autisme, ADHD og ulike psykiske utfordringer har, betyr ikke at man ikke har et sosialt behov.

Kanskje kan de tre minuttene med mammas ansikt på WhatsApp være akkurat det noen barn trenger for å gå inn i klasserommet og møte kulden der?

Så til dere som tør å snakke høyt om dette og mener det politisk korrekte i dette:

Ikke glem oss andre. Vi som har barn som har en lenger vei å gå sosialt. Vi som er foreldrene til de 800 barna i Kristiansand som ikke har en eneste venn, men tilhører nettverk på sosiale medier. Tenk på de barna som ikke går på skolen, ikke arrangerer sin egen bursdag, eller går i 17. maitoget. Vi som elsket pandemien, for da levde alle like isolert som oss.

For alternativet til smarttelefonen er sannsynligvis total isolasjon.

Vi snakker ikke så høyt, men vi fins, er ganske mange selv om vi er usynlige, og vi kommer nok ikke til å følge anbefalingen uansett.