Jeg fikk trolig kreft mens jeg ventet på mammografi

DEBATT: Mammografiprogrammet i Rogaland sliter med forsinkelser. Selv er jeg blant dem som ventet på en innkalling som aldri kom. Da jeg var 52 år fikk jeg brystkreft.

Selv synes jeg det er vanskelig å forstå at bare rundt to prosent av helsebudsjettene våre brukes på forebygging, samtidig som vi vet hvor viktig tidlig oppdagelse faktisk er. Foto: Christine Olsson/TT

Vi vet at tidlig oppdagelse redder liv. Så hvordan skal vi klare å utvide Mammografiprogrammet når vi allerede sliter med å gjennomføre det vi har?

Det finnes noen saker rundt kreftsykdom jeg brenner ekstra for. Mammografiscreening er en av dem.

Derfor støtter jeg også helhjertet Rosa sløyfe kampanjen, som drives av Kreftforeningen og Brystkreftforeningen, i kampen for å utvide Mammografiprogrammet – både ned og opp i alder.

Dagens program har etterslep

Samtidig sitter jeg igjen med en ganske ubehagelig erkjennelse av at vi ikke engang klarer å gjennomføre programmet slik det er ment å fungere i dag.

Da jeg oppdaget en kul i brystet i mars i fjor, gikk jeg faktisk bare og ventet på min første innkalling til mammografi. Jeg var 52 år gammel og innenfor aldersgruppen som skal inviteres til screening annethvert år.

Den innkallingen kom aldri.

Nå er jeg 53 år og har vært gjennom operasjon, cellegift, stråling og immunterapi. Jeg lever fortsatt med konsekvensene av både sykdommen og behandlingen. Kreftregisteret vet naturligvis ikke at jeg allerede har fått brystkreft, vært i behandling og fortsatt står og venter på første ordinære innkalling.

Fikk trolig kreft mens jeg ventet

I ettertid har jeg fått beskjed om at kreften mest sannsynlig hadde utviklet seg i rundt to år før den ble oppdaget. Det er vanskelig å ikke tenke på hvordan situasjonen kunne sett ut dersom jeg hadde blitt fanget opp tidligere, men det er noe jeg ikke kan tillate meg selv å gå inn i.

Men nettopp derfor mener jeg denne debatten er så viktig.

For dette handler ikke bare om mangel på personell, kapasitet og etterslep etter covid. Det handler om hva som skjer når forebygging over tid blir satt på sparebluss fordi systemet er presset og ikke klarer å levere.

Det er mye snakk om hvor dyrt helsevesenet har blitt. Om økende behandlingskostnader, sykefravær og press på offentlige budsjetter, og at nå er tiden her for å spare. Men vi snakker lite om hva det faktisk koster å komme for sent. Selv synes jeg det er vanskelig å forstå at bare rundt to prosent av helsebudsjettene våre brukes på forebygging, samtidig som vi vet hvor viktig tidlig oppdagelse faktisk er.

For hva koster egentlig et sykdomsløp som mitt? Operasjon, bildediagnostikk, cellegift, immunterapi, oppfølging og kontrolltimer med spesialister i alt fra onkologi, til kardiologi og indremedisin. Medisiner, sykemelding, senskader og tapt arbeidskapasitet. Vi snakker om millioner. For ikke å snakke om belastningen på familie og pårørende og frykten som har flyttet inn i kroppen og nok aldri helt vil forsvinne igjen.

Flere får brystkreft

Og dette gjelder ikke bare meg, for hvert eneste år rammes tusenvis av kvinner i Norge av brystkreft, og stadig flere yngre kvinner får sykdommen. I 2025 var det rundt 208 flere tilfeller av brystkreft enn året før. Og til tross for disse tallene har vi altså et screeningprogram som allerede går på sparebluss.

Det bekymrer meg.

For når kvinner i Rogaland får beskjed om at mammografiinnkallingen kan være opptil to år forsinket, snakker vi ikke lenger om små glipper i systemet. Da snakker vi om en forebyggende helsetjeneste som ikke klarer å levere det den er satt til å gjøre.

Og da må vi tørre å stille spørsmålet: Har vi egentlig råd til å la være å prioritere dette?

For hvert tilfelle som oppdages tidligere kan bety mindre behandling, mindre belastning og bedre prognoser. Det er en menneskelig gevinst, men også en økonomisk.

Og jeg synes det er vanskelig å forstå hvordan det snakkes så varmt om forebygging, samtidig som kapasiteten til å gjennomføre den ikke prioriteres høyere.