- Jeg har aldri vokst så mye på så kort tid

Jeg skulle studere arkitektur i Oslo og hoppe rett inn i livet som student. Men livet er sjeldent så rett frem. Plutselig satt jeg der med opptaksprøven og et resultat som ikke var godt nok.

Det er lett å tro at vi har full kontroll over veien videre, spesielt i miljøer der det finnes en slags kollektiv «oppskrift» på hvordan livet skal leves. Et miljø der folkehøyskole ble sett på som noe for dem som ikke passet inn i det tradisjonelle systemet. Men jeg ville ikke kaste bort et år. Jeg måtte ha en plan B. Jeg kom over SKAP folkehøyskole i Mandal som tilbyr en arkitekturlinje som forbereder elever til videre studier. Men folkehøyskole? Det satt langt inne. Ikke bare på grunn av mine egne fordommer, men også de jeg hadde hørt. Og når du hører det ofte nok, begynner du å tro det selv.

Jeg innså ikke hvor fastlåst jeg var før livet dyttet meg ut av boblen min. Jeg trodde året på SKAP ville bestå av aktiviteter uten varig verdi. Lite visste jeg at det ville bli starten på noe jeg aldri ville glemme.

Den første dagen var fylt med usikkerhet. Hvem ville jeg møte? Ville jeg passe inn? Jeg innså raskt at jeg ikke var alene om disse tankene. Vi var bare en gruppe ungdommer som var nervøse for det valget vi hadde tatt. For de som ikke kjenner til folkehøyskole, kan timeplanen virke annerledes. Vi har linjefag om formiddagen, lunsj, og så linjefag igjen om ettermiddagen, før vi avslutter med middag. På linjene fordyper vi i det vi er interesserte i, som for meg er arkitektur. Men det er ofte det som skjer på kveldstid folk utenfra legger merke til (og gjør narr av? Ser ned på?)- de uformelle, spontane aktivitetene som, ironisk nok, er det gøyeste med folkehøyskole.

De små glimtene som deles i sosiale medier viser bare en brøkdel av helheten. Ja, vi gjør mye gøy og annerledes, men det er alltid en balanse mellom det faglige og det sosiale, mellom frihet og struktur. Du får muligheten til å fordype deg i noe du brenner for, samtidig som du utvikler deg personlig. Det er nettopp det som gjør folkehøyskole unikt.

For meg har året handlet om å utfordre egne tankemønstre og fordommer – både mine egne og andres. Jeg har innsett hvor verdifullt det er å ta en pause fra det tradisjonelle løpet og bruke tid på å bli bedre kjent med seg selv. For da jeg en dag sto midt i et arkitekturprosjekt med en idé jeg aldri ville ha hatt mot til å prøve ut hjemme, følte jeg noe jeg ikke hadde følt på lenge: mestring. Det minnet meg på hva jeg alltid har vært i stand til, men aldri trodd på. Jeg fikk friheten til å prøve og feile, uten å føle at alt måtte være perfekt med en gang. Jeg fikk bli kjent med en Tina som tør å prøve, tør å feile, og som tør å være stolt av det.

Den største oppdagelsen for meg har kanskje vært at jeg ikke trenger å ha alt klart før jeg begynner. Jeg trodde jeg var klar for studier etter videregående, kanskje fordi jeg var programmert til det. Men folkehøyskole har vist meg hvor mye jeg trengte dette året til å jobbe i mitt eget tempo, uten press.

Nå ser jeg på studiene som en mulighet, ikke et krav. Jeg har fått alle verktøyene til å håndtere press, finne min egen vei, og gå inn i studiene med en trygghet jeg aldri ville hatt hvis jeg bare hadde fulgt strømmen. Når jeg ser tilbake på mine egne fordommer, virker de nesten absurde. Jeg har aldri vokst så mye på så kort tid eller møtt så mange mennesker som har inspirert, utfordret og fått meg til å le. Jeg startet året med en frykt for at jeg kanskje hadde tatt feil valg, men avsluttet det med en dyp takknemlighet.

Å velge folkehøyskole er ikke å sette livet på pause – det er å velge å leve på en annen måte for en stund. Vi har alle våre egne briller å se verden gjennom, formet av erfaringer og valg vi har hatt. Ingen sitter på fasiten for hva som er rett eller galt, men én ting jeg har lært: Det er viktig å stole på seg selv, og være åpen for at livet kan overraske deg på de beste måtene.

Så til deg som tviler: Tør å ta sjansen. Du vil bli overrasket over hva du finner – ikke bare i verden rundt deg, men også i deg selv.