Jeg har prøvd å la være å bry meg, men jeg får det ikke til.

Jeg tenker med gru på de 150 millionene som ble kastet ut av vinduet. Magen vrenger seg når jeg tenker på hvordan far og sønn Ruthford Pedersen ble skvist ut av klubben, og jeg skjems når jeg tenker på Rekdal-gate. Jeg blir søvnig og irritert når jeg tenker på evige årsmøter, intern krangel og likviditetsproblemer.

Men dette tenker jeg ikke på i dag.

Nå kjenner jeg bare på forventning og glede. I dag får jeg og yngstemann gå på kamp for å se Eirik, Sivert og resten av laget gi alt ute på gresset, og vi får se animerte Azar på sidelinja, med sindige Joey som jording.

Vi får høre «Londsia» bli sunget av full hals av Londsia, og vi får høre «Elleve mann med bein av stål» hver gang vi smeller ballen rett i mål.

Vi får se fotball uten VAR, og kan juble hemningsløst når Start scorer, uten frykt for at det sitter noen og leter etter ei tå som er i offside.

Jeg forstår at man trenger penger og styre og stell for å drive en fotballklubb i 2025 - og all ære til dem som påtar seg ansvar og verv - men for meg er fotball det som skjer ute på banen og på tribunen. Det er spillere som gir alt i hver duell, og publikum som responderer med et brøl. Det er lokale helter og lokal tilhørighet. Det er importerte spillere som proklamerer sin kjærlighet til Start, og umiddelbart er én av oss. Det er de gamle som roper «SKYYYD», og det er Londsia og Langsia.

16.mai i fjor inviterte jeg min bestevenn med på kamp. Han er ikke fotballinteressert, og dette var hans første Start-kamp noensinne.

«Jeg har kjent deg lenge, men jeg har aldri sett deg så sinna og så glad før!», sa han etterpå.

For meg er fotball det viktigste av det uviktige. Det er et fristed.

Jeg har prøvd å la være å bry meg, men jeg får det ikke til.

Det er fordi jeg elsker fotballaget IK Start.

Heia Start.