«Jeg har reflektert litt omkring 1. mai i en liten sørlandsby»

Jeg har snart nådd frem til målstreken på mitt livsløp.

Derfor tør jeg kanskje være mer frittalende enn jeg ville ha vært i mine yngre dager.

Jeg har reflektert litt omkring 1. mai i en liten sørlandsby der 95 prosent av den lille befolkning på rundt 2.000 den gang jeg vokste opp, var høyre eller venstre, og der rike folk klippet gress utenfor sine hus på 1. mai.

Allerede den gang bestemte jeg meg for å flagge på 1. mai uansett hvor jeg befant meg. Årene har gått, og jeg har ikke levd opp til det som jeg trodde jeg sto for, og det har vært min konstante dårlige samvittighet.

I dag tenker jeg på 1. mai-toget i den lille by der jeg vokste opp, der min farfar og hans sønn gikk side om side. Jeg synes å huske at min farfar gikk noe ustødig – han var langt opp i årene, slik jeg er nå, og gikk to skritt frem og et halvt til side. Det var flere andre i det lille opptog som gjorde det. Jeg husker en kommunearbeider, Djupgaard, tror jeg navnet var, han bodde i en slags underetasje, vegg i vegg med skomaker Ariansen der Kjøpesenteret nå er. Han var svensk og sjanglet litt som min farfar i 1. mai toget. Jeg likte ham fordi han ventet på meg juleaften med noen kronestykker når jeg kom med «Sørlandet».

Det er nå lenge siden Djupgaard døde (og jeg husker ikke en gang navnet 100 prosent sikkert annet enn at det begynte med ‘djup’).

Så vidt jeg vet, hadde han ingen slektninger i Norge, men arbeidet og døde i vår lille by. Jeg hilser på denne dag en ukjent kommunearbeider fra Sverige som bodde og arbeidet midt i blant oss for ett par generasjoner siden og som på sitt beskjedne vis bidro til vår velstand.

Gud signe hans minne og alle de andre hvis navn er bevart i Guds hjerte.

Ernst Harbakk