Jeg har ringt politiet mange ganger, men de har jo ikke kapasitet

Ja, jeg har fått postkassen min sprengt for å si ifra til russen. Og mens jeg synger nattsang for mine barn, bryter de groveste sangene inn gjennom vinduet fra utsiden. Mens Trollmor skal roe ned, vil narkotika, penger og sex lage sjokk-effekter.

I beste fall vil noen som ligger nær døden våkne opp av bassens hjertemassasje. For oss andre er denne bassen så enerverende at den slår gjennom alt. Trelagsvinduer, betongvegger, etterisolering – ingenting hjelper. Det er ikke bare luften som frakter bassen – hele bygningen begynner å vibrere. Det er som om veggene, som er ment å beskytte oss, i stedet deltar i en kollektiv partyrus. Selv russen sitter med ørepropper under hørselsvern.

Det skal ikke mye til for en russebuss å vekke en hel bydel. Det er bare å kjøre gjennom den. Som et tregt og lavthengende Hercules-fly. Innen du rekker å reagere, er den forbi – men bassen henger igjen.

Det er klart jeg har tenkt tanken om å stå med en liten ballistisk rakett som med kirurgisk presisjon slår ut anlegget på taket av russebussen.

Alle steder hvor en russebil kan stoppe, blir et nytt partysted. Strobelysene tennes, musikken skrus på maks, og aggregatet på taket jobber for fullt.

Jeg har ringt politiet så mange ganger, men de har jo ikke kapasitet. Det er forståelig. Det er visst enklere å si ‘kjør videre, gutter’, enn å skrive ut en bot og stå i det. Og innen patruljen kommer frem, er russen allerede i neste nabolag – og etterlater seg bare en vibrerende stillhet og småbarn med mørke ringer under øynene.

«Det er bare én måned i året», sier politiet. Og det stemmer. Men det er én måned med avbrutt søvn, én måned med barn som ikke får ro før midnatt, én måned hvor jeg må dra tidligere hjem fra jobb for å fungere, én måned der stemningen hjemme sakte forvitrer. Én måned der hunden begynner å bjeffe før jeg får sove, og kroppen aldri rekker å hente seg inn. Den måneden har konsekvenser langt utover seg selv. Godt jeg droppet å klippe plenen på langfredag for å skjermen naboene.

Nevner jeg dette for folk, får jeg gjerne beskjed om at jeg begynner å bli gammel. Det stemmer sikkert. Men alder diskvalifiserer ikke fra å mene at det burde være grenser. At det ikke kan være sånn at bare fordi det skjer i russens navn, så er alt greit. For meg er denne perioden mer som et dårlig, men likevel kollektivt akseptert, maraton.

Og ja – jeg har vært russ selv. Det var gøy, det. Men jeg hadde ikke med aggregat, 20 høyttalere og et anlegg som kunne vekket Odin fra Valhall.

Så til dere russ, som er i ferd med å leve ut deres ungdoms frihet - god 17. mai! Jeg gleder meg oppriktig til den dagen dere selv får barn. Når nussebassen vekkes av russebassen.