Jeg hater å være «mamma»

Jeg hater forventningen om at det at jeg har født, gjør at jeg skal være mest omsorgsfull, skriver Anna Blix. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Men vent litt med å ringe barnevernet.

Jeg hater ikke å være mamma fordi jeg angrer på å få barn.

Jeg hater å være mamma fordi det følger så mange forventninger fra samfunnet med det. Forventninger vi ikke har til mannlige foreldre.

Jeg hater forventningen om at det at jeg har født, gjør at jeg skal være mest omsorgsfull. At det viktigste i livet mitt skal være barna mine, at jeg skal ofre alt for dem.

Den forventningen om at det er naturlig for meg som mamma å være forelder, mens alt en pappa gjør ut over et minimum, er noe han har valgt å lære, en ekstra innsats han gjør, og dermed også noe han bør få applaus for.

Jeg hater at hvis mammaer ikke har basal foreldrekompetanse, er det ydmykende for oss, mens forventningen til menns foreldrekompetanse er så lav at det er søtt når bleia settes bak frem.

Elske litt mer, føle litt mer

Vi forventer at mammaer skal utstyre ungene med den emosjonelle ballasten de trenger for å fungere i samfunnet, mens det er nok at en pappa gir dem tørre klær og passe næringsrik mat. At mammaer skal elske litt mer, føle litt mer, orke litt mer, i kraft av å være mamma.

Det er på tide å jekke forventningene til mødre ganske mye ned, og jekke forventningene til fedre tilsvarende mye opp, mener Anna Blix. Foto: Privat

Helt spesifikt ser denne forventningen slik ut: To mammaer som triller barnevogn ved siden av hverandre på fortauet, er «barnevognmafia» og i veien, mens to pappaer som triller sammen, er moderne og engasjerte foreldre. Så flott at de tar pappaperm! Du har tenkt det, du også?

Det forventes at mammaer skal være prosjektledere i familien AS og ha stålkontroll, mens det er veldig forventet at pappaer aldri klarer å huske hvilken dag det er turdag på skolen eller å ta med parkdressen hjem fra barnehagen før helgen.

Vi synes foreldre som lager vafler til middag, er morsomme hvis de er menn, men late og uansvarlige hvis de er kvinner (for får den ungen egentlig i seg nok næring?).

Du kan humre av eksempelet, men dra tanken helt ut. Hvis mødre er «naturlig» bedre foreldre, bør de da ikke ta all foreldrepermen? Slutte å jobbe, gå tilbake til kjøkkenbenken?

Lærer underveis

Det jeg hater, er at forventningen til oss som foreldre er så ekstremt kjønnet.

Jeg hater at du tenker på meg som en mamma, ikke som en forelder på lik linje med andre foreldre.

Forventningene reproduseres hos ungene våre, som, hvis de har én av hver, forventer mer av mammaen sin enn av pappaen sin.

Det er på tide å fordele forventningene litt jevnere. Det er tross alt flere likheter mellom foreldre enn det er ulikheter som skiller mammaer og pappaer.

Å være forelder, enten du har født ungen eller vært med på å lage den, vært gravid eller fulgt graviditeten på nært hold, er bonusforelder eller foresatt på en annen måte, er noe man lærer seg underveis. Det er ikke «naturlig» at noen kan det bedre enn andre.

Det er på tide å jekke forventningene til mødre ganske mye ned, og jekke forventningene til fedre tilsvarende mye opp.

De kjønnede forventningene vi har til foreldre, gjør jobben vanskelig for alle foreldre.

Det er ikke farlig med flekkete klær. Men det er farlig med ideer om at noen, i kraft av sitt kjønn, er bedre til å være foreldre enn andre.

Teksten ble først publisert på Anna Blix’ Instagram-konto.