Jeg kjenner ofte på frustrasjon og maktesløshet når jeg diagnostiserer pasienter med føflekkreft. Særlig når jeg får vite at de har brukt solarium.

Selv om Norge i kreftstrategien har ambisjoner om å være et foregangsland i forebygging og tidlig oppdagelse, lyser solariene fortsatt året rundt, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Jeg kjenner ofte på frustrasjon og maktesløshet når jeg diagnostiserer pasienter med føflekkreft, særlig når jeg får vite at de har brukt solarium.

Norge har nest høyest dødelighet av føflekkreft (melanom) i verden og ligger helt i Europa-toppen når det gjelder hudkreft. Likevel lyser solariene året rundt, uten reklameforbud og med sviktende beskyttelse av unge. Det haster med handling.

Roper etter handling

Maria var 28 år, psykologistudent og fast solariumbruker siden hun var 16 – før sommeren, før fester, før jul. Historien hennes er basert på mange lignende pasientforløp fra klinikken. Seks måneder etter at hun oppdaget en mørk flekk, fikk hun time hos hudlege. Diagnosen: aggressivt melanom med spredning. Ett år senere var hun borte, til tross for omfattende behandling. Hun ønsket seg «brun og sunn hud». Hun trodde det var trygt. Det var det ikke.

Det er harde fakta, og de roper etter handling: Norge har nest høyest dødelighet av føflekkreft i verden, etter New Zealand. Én person dør av hudkreft nesten hver dag. Vi ligger helt i toppen i Europa for både melanom og annen hudkreft som plateepitelkreft. Siden 2000 har ingen andre kreftformer økt like mye i Norge.

Provoserende at reklame er tillatt

Som hudlege og forsker, engasjert i nasjonalt og internasjonalt arbeid for å forebygge hudkreft, er jeg sjokkert over at vi har rundt 4000 solarier i Norge. Mange er åpne fra kl. 06 til 23, 365 dager i året. Dette til tross for at vi vet at solarium er klassifisert som «sikkert kreftfremkallende» av Verdens helseorganisasjon siden 2009, på linje med tobakk og asbest.

Det er provoserende at reklame for solarium fortsatt er tillatt, og at aldersgrensen på 18 år jevnlig brytes. Det vitner om et alvorlig gap mellom kunnskap og handling.

En tidlig juli morgen i Bogstadveien går en ung kvinne, åpenbart under aldersgrensen, inn i et solstudio. På veggen henger plakaten: «Sol deg sunn!» Ingen advarsel. Ingen kontroll. Bare intens UV-stråling, rett på ung, blek og sårbar hud, selv om solen skinner fra skyfri himmel. Dette skjer hver dag, hele året, og det er fortsatt fullt lovlig.

Jeg kjenner ofte på frustrasjon og maktesløshet når jeg diagnostiserer pasienter med føflekkreft, særlig når jeg får vite at de har brukt solarium. For jeg vet at dette kunne vært unngått. Det gjør inntrykk hver gang. For bak tallene finnes det mennesker, liv og historier som kunne endt annerledes.

Belaster fellesskapet

Selv om Norge i kreftstrategien har ambisjoner om å være et foregangsland i forebygging og tidlig oppdagelse, lyser solariene fortsatt året rundt – som lovlige hudkreftmaskiner. Det gjenspeiler ikke et land som tar forebyggingsmålet på alvor.

Hudkreft rammer ikke bare enkeltmennesker, den belaster også fellesskapet. Allerede i 2018 ble de totale samfunnskostnadene anslått til 6,5 milliarder kroner årlig. Rundt 450 millioner kroner går til behandling. Det er et tall som ventes å øke i takt med flere eldre og kostbare behandlinger.

Og selv om vi vet hvor viktig tidlig diagnose er, er det mange som venter altfor lenge. Ventelistene øker. Noen får diagnosen sent. Noen får den altfor sent.

Urovekkende tall om unge

Verst er det for de unge. Studier viser en tydelig dose-respons: Jo tidligere og oftere man bruker solarium, desto større er risikoen.

Tall fra Kreftforeningens ungdomsundersøkelse i 2024 er urovekkende: Over halvparten av solariebrukerne mellom 16 og 24 år svarte at de begynte før de fylte 18. 15 prosent var under 15 år. Dette til tross for at vi har hatt 18-årsgrense siden 2012 og krav om alderskontrollsystem siden 2017.

Holdninger og vaner påvirkes også av venner, foreldre og, ikke minst, reklame. Forbrukertilsynet har kritisert markedsføring med villedende helsepåstander og manglende informasjon om risiko, i strid med strålevernloven. Likevel skjer det lite. Og apropos reklame: Hvorfor nevnes det aldri at solarium også gir rynker og for tidlig aldring av huden, i tillegg til økt kreftrisiko?

Unødvendig – og farlig

Trenger vi solarium? Nei. Og det finnes ingen vitenskapelig dokumentasjon som viser helsegevinster. For friske mennesker dekker noen få minutter sollys på huden behovet for D-vitamin. Om vinteren finnes trygge, veldokumenterte tilskudd. Solarium er unødvendig – og farlig.

Andre land har gått foran. Hvorfor ikke Norge?

Australia forbød solariedrift i 2015. Reklame forsvant. Bruken falt dramatisk. Hudkreft forebygges mer effektivt og oppdages tidligere. Vi kan gjøre det samme.

Hva må gjøres nå? Ifølge beregninger fra Kreftregisteret kunne vi unngått over 1000 tilfeller av hudkreft hvert år bare ved å fjerne solariebruken. Det betyr færre som rammes, færre som dør, og enorme besparelser: 75 millioner kroner i behandling, og over 1 milliard kroner i totale samfunnskostnader årlig.

Konkrete lovendringer

Nå ligger det et forslag på bordet. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet har anbefalt konkrete lovendringer. Jeg mener disse gir et solid faglig grunnlag for en strengere regulering av solarievirksomheten i Norge.

Tiltakene må være tydelige, og de må komme raskt:

• Innfør et nasjonalt reklameforbud for solarium
• Styrk alderskontrollen med systematisk oppfølging og sanksjoner
• Påby tydelig risikomerking i alle studioer

En landsdekkende undersøkelse gjennomført for Kreftforeningen våren 2025 viser at nesten åtte av ti nordmenn støtter et reklameforbud. Når kunnskap, befolkning og internasjonale erfaringer trekker i samme retning, finnes det ingen grunn til å vente.

Jeg er optimist. Politikerne har nå en historisk mulighet til å vise handlekraft – nettopp fordi hudkreft ikke er uunngåelig, men forebyggbar.

Norge har vært best i å gjøre en kreftfremkallende tjeneste tilgjengelig. Nå må vi bli best i å forebygge. For helsen. For ungdommen. For fremtiden.