«Jeg klamret meg fast til livet»

To uker etter den dramatiske redningsaksjonen tar Daniela Romano (49) og ektemannen Esmeiro Fernandez (53) VG imot i det som tidligere var deres hundehjem, ved inngangen til fjellene over La Guaira i Venezuela.

Nå sover de selv her, på en av madrassene som tidligere tilhørte dyrene, sammen med dem.

Danielas kropp har flere merker etter døgnet da hun ikke var sikker på om hun kom til å overleve. Men hun smiler til alle hun møter.

Daniela og Esmeiro kjenner alle som kommer forbi og møter dem med varme.

– Hvordan går det med deg, gutten min? Gud velsigne deg, roper Daniela til noen som kommer for å hente vann i fjellet, før hun gir VG en klem.

– Her passer vi alle på hverandre.

For få dager siden, visste ikke Daniela om hun ville komme til å oppleve noe av dette igjen. Hun føler at det er et mirakel.

Nå deler hun og hennes reddende engler de dramatiske videoene med VG.

Dagen da Venezuela ble rammet av det kraftige jordskjelvet som har etterlatt seg titusener av døde og savnede, var hun hjemme med fem av hundene i leiligheten hun og Esmeiro har bodd i i 23 år, like ved stranden i La Guaira.

Han var på jobb langt unna.

Skjebne­dagen

Daniela var nettopp blitt bedt på middag av et gammelt ektepar som bodde i underetasjen, og skulle til å gå ned til dem.

Så begynte hele bygningen å bevege seg.

Det var som piskeslag, beskriver hun, da hun først ble slengt én vei og så dratt tilbake.

– Jeg trodde vi var i himmelen og at vi fløt rundt. Den eneste som klarte å holde seg oppå sengen, var den største hunden min, Mocca.

– Så var det som om en hånd kom ovenfra og slo oss nedover med kraft. Etter hvert skjønte jeg at det var etasjene over oss.

Det var totalt fem etasjer over Daniela. Alle gulvene og takene under henne klappet også sammen under vekten av alt som veltet.

I ettertid har Daniela skjønt at stuen hennes knuste stuen rett under, der det gamle ekteparet hadde invitert til middag.

De er begge savnet, antatt omkommet i bygningsrestene.

Plutselig befant Daniela seg begravd i ruinene med hodet nedover og bena oppover. Hun hørte hundene klynke, men visste ikke hvem av dem som var i live. Den ene foten hennes satt helt fast.

– Jeg skjønte at hvis jeg skulle komme meg ut av dette, måtte jeg ikke få panikk. Så jeg begynte å grave meg løs.

Danielas mann Esmeiro bryter inn i samtalen. Han har plukket pasjonsfrukt i hagen og byr på selvlaget juice.

Ekteparets firbente venner kommer løpende og samler seg rundt Daniela, som sitter på en krakk utenfor hundehjemmet. Paret passer på gatebikkjer og har flere hjemme hos seg.

– Disse heter Toby, Caramelo og Sache, sier Esmeiro.

– Og ikke glem Don GatoDon GatoHerr Katt, sier Daniela og peker bort på katten som lusker rundt på trygg avstand.

Daniela smiler og ser bort på familien sin.

– De trodde jeg var død.

Datteren Paula (22) og ektemannen, som begge var langt unna, dro mot leiligheten så raskt de kunne den kvelden. Men Daniela har mange gode venner – som viste seg å være avgjørende for at hun i dag er i live.

Reddende engler

Daniela var blitt liggende i en hule i bygningsmassene. Skulderen og foten verket, men hun kom seg løs fra det som klemte henne fast.

Selv om hun ikke visste hvor dypt, skjønte Daniela at hun lå langt nede. Senere har hun fått vite at hulrommet var tre meter under bakken.

– Jeg lukket øynene og pustet litt og litt. Det var støv overalt. Jeg måtte kontrollere hodet og hjertet, prøve å holde meg rolig og våken, forteller hun.

– Jeg klamret meg fast til livet, og tenkte på mannen min, datteren min, familien min. Jeg ba mye.

Hun sier hun ba til Gud om at han skulle sende engler dit hun var.

Og de kom – i form av hennes gode venner José Rodriguez (48) og stedatteren Victhleidy Silva (25).

De to er også på besøk samtidig med VG. Daniela roper til dem at de må komme bort.

– Her er englene mine!

Hun legger armen rundt José, som sjenert prøver å vifte bort komplimentet. Men det var han som fant Daniela.

José forteller at han dro for å lete etter venninnen sin, etter å ha forsikret seg om at hans egne foreldre var i god stand etter skjelvet.

Da han kom til bygningen der Daniela bodde, ble han møtt av noe ugjenkjennelig. Han holdt på å gå forbi ruinhaugen, før Victhleidy stoppet ham og sa «det er jo her».

– Jeg tenkte: «Herregud, hva er dette for noe?!»

De to var fremme ved ruinene rundt fem timer etter skjelvet. Der ropte han ned i bygningsmassene etter Daniela. Selv om det virket utrolig, fikk de svar.

– Jeg kunne høre henne, men stemmen var langt unna.

I kaoset var det vanskelig å få hjelp, ifølge José, omen han ville ikke dra derfra uten Daniela.

Etter hvert kunne de se henne der nede i dypet. Daniela lå med beina oppover. De prøvde å lede henne til å klatre baklengs opp den trange veien mot lyset.

Rundt klokken 04 om natten, ifølge José, tryglet de en politistyrke fra Petares i Caracas om hjelp, og de ble igjen og hjalp dem med å grave.

Med mobilen filmet de det som skjedde i ruinene gjennom natten.

Danielas ektemann Esmeiro kom til så raskt han kunne – og gravde også. Selv om de fikk hjelp etter hvert, var det vanskelige forhånd, og få redskaper.

– Jeg husker nesten ikke hva som skjedde. Men vi fortsatte gjennom hele morgenen, og vi hadde ikke noe annet utstyr enn en baufil. Vi gravde med hendene, sier José.

De skulle måtte holde på i mange flere timer før de nådde målet.

Kampen for livet

Nede under bakken føltes det som en kamp, forteller Daniela. Veien ut var trang, og kroppen hennes var sliten og skadet.

– Veien var så liten, og jeg er tjukk! Jeg sa: «Jeg kommer meg jo ikke opp der!», utbryter hun og ler.

Etter mange timers strev var Daniela så nær at de som prøvde å grave henne ut fikk tak i henne og kunne prøve å dra henne opp. For å få henne forbi bygnings­massene ble hun smurt inn med matolje.

Til slutt klarte ikke Daniela mer, forteller hun.

Hun sa til de som hjalp henne:

«Nå tar jeg armene bakover, og så må dere bare dra så hardt dere kan, selv om dere skader meg!»

I overkant av 18 timer etter jordskjelvet dagen før, kom Daniela endelig ut i dagslyset rundt klokken 12:30 dagen etter.

Mens hun ble båret vekk, takket hun alle rundt seg, gang på gang.

Daniela får tårer i øynene da hun beskriver øyeblikket. Hun sier det er umulig å forklare hvordan det føltes, annet enn at hun kjente på en enorm takknemlighet og kjærlighet til alle rundt henne:

Familien, vennene, dyrene hun var blitt begravet med og var så glad i, men som hun mistet – og til Gud.

To dager senere skjedde det hun beskriver som et nytt mirakel.

Mocca (3), som under skjelvet hadde klart å hoppe opp på sengen i leiligheten, kom vandrende opp fra bakken, ut fra det samme hullet som Daniela var blitt reddet gjennom.

Nå er hunden gjenforent med matmor og datteren Paula.

– Mitt oppdrag i livet vil være å passe på disse gatedyrene. Jeg takker Gud for at jeg er hel, og jeg tror min oppgave er å beskytte dyrene, sier Daniela.

Planen er nå å bygge om huset der familien har passet på hundene, slik at de også kan bruke det som sitt eget hjem. Der vil de fortsette å passe på flere gatehunder og andre dyr som trenger det.

– Jeg har ingen av tingene mine lenger, og jeg har mistet huset mitt. Men det har gått bra. Noen ganger tar livet slutt på et øyeblikk, og vi får det ikke med oss en gang, sier Daniela, som bærer på merkene etter kampen i ruinene.

Hun sier folk i lokalsamfunnet har kommet med mat, hjelp og alt hun trenger, mens hun selv har jobbet med å bli friskere etter hjemkomsten fra sykehus.

Nå sier Daniela at hun vil gi tilbake.

– Vi er i denne tragedien sammen, og må dele det vi har. Det materielle er ikke det viktigste. Vi må være mer menneskelige.