Jeg misunner dem som kan være hjemme med sykt barn

DEBATT: Jeg kjenner et stikk av misunnelse når jeg leser i vaktboka at en kollega er hjemme med sykt barn. Det er ikke like enkelt å være hjemme fra jobb med syke og gamle foreldre.

Vi trenger en samfunnsstruktur som ivaretar livets helhet – fra fødsel og vekst til ansvar og avskjed, skriver Nina Rødsmoen. Foto: Shutterstock

Det siste jeg gjorde, var å legge reker, majones, egg og alkoholfritt øl i kjølebagen. Så la jeg bak meg 54 mil med bil til sykehjemmet der pappa bodde. Vi spiste et nydelig måltid, og han dikterte et brev til et barnebarn. Etter tre timer kjørte jeg de samme 54 milene tilbake.

Johannes Høsflot Klæbo sa det selv under VM i Trondheim: Han lever et «ko-ko-liv». Slikt kan føre til mye godt, selv om man ikke er toppidrettsutøver. Da pappa levde, ble utfordringer ofte løst ved å velge ko-ko løsninger. Vi bør våge mer av det, men systemet må også legge bedre til rette.

Ingen smutthull hos Nav

Jeg har vært på kloden i 64 år og jobber som sykepleier. Jeg vet at det offentlige ikke klarer alt. Min mor mottar de samme tjenestene jeg i dag gir til andre. Samtidig forventes det at vi skal stå i full jobb, bo hjemme lengst mulig, og at det fødes nok barn. Det er en logisk brist her som vi ofte glatter over.

Jeg kjenner et stikk av misunnelse når jeg leser «sykt barn» i vaktboka. Det er et etablert gode. Men arbeidstakere med syke eller gamle foreldre har ikke det samme handlingsrommet. Da jeg i en vanskelig periode ringte Nav på jakt etter en bærekraftig omsorgsfordeling i eget liv, var svaret at det ikke fantes noen «smutthull». Systemet var pottetett. Jeg fikk tabletter mot høyt blodtrykk hos legen, men ikke de dagene jeg trengte mens pappa ennå levde. Behovet er like stort da.

Jeg har selv nytt godt av senioruka på fjerde året. Men hva bruker jeg den til? Nettopp – til å følge opp gamle foreldre. Jeg gjør det av plikt, men i like stor grad av lyst. Likevel er dagene for få når en gammel mor skal skrives ut etter et sykehusopphold og overgangen til hjemmet blir krevende.

Vi må tenke nytt!

Vi må våge å tenke nytt om hvordan vi fordeler både tid og ressurser:

1. Omfordeling av goder: Skrot senioruka for de som har mulighet til fleksitid og hjemmekontor. Bruk heller de pengene på å gi mer handlingsrom til dem som står i fysiske yrker med tunge omsorgsoppgaver på hjemmebane.
2. Sekstimersdag: Foreldre med barn opp til tre år bør kunne jobbe sekstimersdager med full lønn. Det vil gi mindre stress for både små og store, og skape en mer bærekraftig start på familielivet.
3. Livshus: Vi må bygge en samfunnsarkitektur for hele livet. Bygg skoler og barnehager som senere kan omgjøres til omsorgsboliger eller til leiligheter til fastpris for førstegangsetablerere, slik at vi bremser klasseskillet mellom de som har foreldrehjelp og de som ikke har det.

Vi trenger en samfunnsstruktur som ivaretar livets helhet – fra fødsel og vekst til ansvar og avskjed. Det krever at vi rigger systemene våre etter menneskers behov, ikke omvendt. Selv om det krever litt «ko-ko»- løsninger innimellom.