Jeg nøt å slippe snorking og klaging fra andre på rommet

Mitt sykehusopphold var og er fortsatt en tvers igjennom positiv overraskelse. Enerommet var fantastisk, ifølge innsenderen. Foto: Fredrik Refvem

DEBATT: Etter selv plutselig å ha blitt pasient med store inngrep og et langvarig opphold på nye Stavanger universitetssjukehus på Ullandhaug, undrer jeg meg over de mange negative oppslagene i pressen.

Visst nevner personalet barnesykdommer og oppstartsproblemer om man spør. Men ingen fra de trygge og smilende ansatte som jeg har hatt gleden av å drøse med i de mangfoldige og ulike avdelingene på SUS, har bekreftet det trøstesløse bildet som tegnes i den offentlige samtalen.

Enerom er ingen ulykke

Kjersti Toppe (Sp), som betegnet den anbefalte normen for ensengsrom i nye sykehus i Norge som en «ulykke», bør prøveligge noen dager på gangen i gamle SUS. Dette har jeg måttet gjøre en gang. Hun ville sannsynligvis kunne ane hvilken betydning det har for din rekonvalesens i en dramatisk og skummel periode av ditt liv, når du har mulighet til å lukke døren, eller til å motta familie når du trenger dette aller mest.

Hun har sannsynligvis aldri opplevd hvor viktig det kan føles å slippe romkameratenes harking, snorking, telefonlyder, klaging eller kanalvalg. Bare det at man i enerom kan få utført mange flere medisinske håndgrep i sykesengen uten publikum, og at man kan samtale fritt med personalet, er uvurderlig for pasienter. 

Enerom er – slik som jeg opplever dette i dag – sivilisasjonens seier over foretaksmodeller som handler om alt annet enn pasienten. 

Nye SUS oppleves av meg som vellykket i så måte. Dessuten overrasker sykehuset med lyse, åpne og ryddige bygg, med utsikt til liv og landskap, i stedet for til lukkede fasader med et institusjonelt preg. Alt i alt et bygg som det er behagelig å bevege seg rundt i.

Ubegripelig pengebruk

Norge har råd til å finansiere missiler og gylne toaletter i fjerne land. Hvert år med et beløp som er 6,6 ganger større enn totalkostnaden for det hele nye SUS. På denne bakgrunn oppleves det som et gigantisk paradoks at offentlig forvaltning driver med sparing og tautrekking som hindrer komplett ferdigstillelse av byens sykehus, og som ifølge Stortingets egne dokumenter fører til fordyrende dobbeltdrift mellom Våland/Ullandhaug, stort kuttpress som går utover personell og pasienter, og som sannsynligvis gir forsinket avvikling/salg av gamle arealer. 

Mitt sykehusopphold var og er fortsatt en tvers igjennom positiv overraskelse. Men det har også gitt meg innsyn i hvor avgjørende det er at grunnleggende tjenester for innbyggerne bør finansieres frikoblet fra politisk kremmer-mentalitet, når gode løsninger bare er noen pennestrøk unna.