Jeg ønsker meg flere kvinnelige bussjåfører!

DEBATT: Nylig tok jeg buss nummer 4 tre ganger, og det var for en gangs skyld ikke en nær døden- opplevelse å ta buss!

Hvorfor har vi ikke flere kvinnelige bussjåfører? Bare kvinnelige sjåfører? Tenk så vidunderlig det ville vært, skriver Eva Ottesen. Foto: Pål Christensen

Alle tre gangene. Jeg gikk inn på bussen og fikk satt meg ned uten å miste balansen og falle over medpassasjerer eller barnevogner, jeg satt behagelig uten gang på gang å bli slengt forover og så most inn i setet igjen på grunn av bråstopp, fordi sjåfør ikke overholder vikeplikt, ikke ser i speilet eller bare tenker: «Jeg rekker jo den der!».

For en gangs skyld klappet ikke sjåføren dørene igjen med meg imellom dem. Ja, det skjer. I svingene satt jeg avslappet i setet uten å måtte sette sjøbein og holde meg fast for ikke å havne ut av setet, eller i fanget på sidemannen. Dette er fordi sjåførene disse gangene faktisk kjørte som om dei hadde ti levende, dyrebare mennesker om bord og ikke ti høyballer.

Hjertet i halsen

Som sykepleier er jeg alltid litt på jobb når jeg ser eldre mennesker som skal av eller på bussen, enten på egen hånd eller Gud forby – med rullator. Det er nemlig alltid en stor risiko for at de da blir flygende hollendere, siden få sjåfører lar de få tid til å sette seg, eller langt mindre komme seg ut av bussen før de kjører igjen. Rullator på buss er jo nesten Top Gun for eldre. Uten fallskjerm.

Jeg sitter alltid med hjertet, milten og en av nyrene i halsen når disse skal av og på. Ofte reiser jeg meg bare så jeg er klar til å ta tak i dem. Denne generasjonen eldre er laget av noe spesielt – en utdøende rase som bare nekter å la seg stoppe. Men nå har jeg opplevd noen bussturer der jeg satt og hørte musikk, med hvilepuls, og slappet helt av. Jeg trengte ikke engang å snu meg og sjekke om alt gikk bra, for det forsto jeg etter litt. Det var som å sitte på fly.

Jeg ble nesten skuffet over at det ikke kom en flyvert gående og spurte om jeg ville ha kaffe eller te. Melk? Et øyeblikk. Ventet på at kapteinen kom på og fortalte om været på Madla og opplyste: «På høyre side kan du nå se Madlamark kirke, en brun 70-tallsperle av et gudshus, og lenger nedi der ser dere Høyre Hills, der bor de privilegerte folkene som aldri tar buss. Det er forresten ofte de samme folkene som klager mest over at de må betale skatt. For at vi f. eks skal ha bra kollektivtrafikk».

Lei av buss-rally

Og så ler vi litt. Men, jeg var jo ikke på fly. Jeg satt derimot uvanlig avslappet på en sliten buss og trodde først noe var hakkendes gale, at jeg var havnet i en annen dimensjon. Helt til jeg så hvem som satt bak rattet. Alle tre gangene.

Kvinner. Disse mystiske vesenene som har rykte på seg for å kunne gjøre opptil flere ting på en gang. Som å følge med på trafikken, se i speilet og overholde vikeplikten. Samtidig. Som ikke kjører som om vi er med i Rally Monte Carlo, som ser i speilene helt til alle har satt seg, som sjekker at folk kommer seg trygt ut, at ingen eldre blir flygende hollendere eller ender som Goose i Top Gun.

Og jeg bare lurer: Hvorfor har vi ikke flere kvinnelige bussjåfører? Bare kvinnelige sjåfører? Tenk så vidunderlig det ville vært! Altså, menn bak rattet er jo en velkjent katastrofeoppskrift, men å plassere de bak rattet på en buss? Hva tenkte vi på? Kolumbus, dere må rekruttere flere kvinnelige sjåfører. Gi dem høyere lønn, bedre arbeidsvilkår og bær dem på gullstol så de aldri, aldri slutter. Kolumbus: få operatørene til å ansette flere kvinnelige sjåfører, nå! Gi dem hva de vil ha. Jeg har fått en smak av fly for buss, og jeg vil ha mer!