Jeg overlater skolen til lærerne – kan du gjøre det samme?

Vi har kommet dit at noen lærere må ha hemmelig nummer på grunn av grenseløse foreldre. Da jeg vokste opp måtte jeg huske matpakken, gymtøyet og leksene selv. Lærerne kunne bruke tid på det som var viktig; nemlig å lære meg viktige emner som historie og samfunnsfag. De lærte meg å ta ansvar og bli voksen. Jeg skulle ønske mange av dagens foreldre kunne prøve det samme – og spare lærerne for alt maset som egentlig handler om småting barna kan ordne selv.

Før i tiden, da verken mobiltelefoner eller Visma fantes, var livet på skolen ganske enkelt. Barnet hadde en liten meldingsbok – ja, en fysisk bok med papir og blyant. Hvis barnet var sykt, skrev man det i boka eller ringte én gang til skolens kontor. Lekser ble husket (eller glemt) uten push-varsler og daglige påminnelser. Foreldre stolte på at læreren tok seg av det som trengtes. Vi visste ikke alltid hvem som satt ved siden av hvem i mattetimen, men det gikk helt fint. Og vet du hva? Barn lærte å ta ansvar for egne ting, å planlegge og å ordne opp selv – og vi ble voksne av det. Vi lærte å tåle konsekvenser, løse problemer og stå på egne bein.

I dag virker det som mange foreldre har tatt med seg kontrollbehovet inn i klasserommet. De ringer og melder lærere hele tiden – om hvem barnet sitter ved siden av, hvilken karakter det kan få, eller om gymtøyet lå igjen hjemme. Noen ringer læreren fordi barnet ikke fikk med seg matpakken. Foreldre vil vite hvilke spørsmål som stilles i timen, om barnet blir utfordret nok, og hvem det blir venner med. Maset blir ofte så intenst at det skaper stress både for lærere og barna.

Foreldre må lære barna ansvar – små ting som å huske matpakke, gymtøy, lekser og bøker.

Åpen

At dette ikke bare er enkelthistorier har de siste ukene kommet tydelig fram i media. NRK skrev nylig om en lærer som valgte å slutte i jobben fordi presset fra foreldre ble for stort. Aftenposten har omtalt hvordan lærere over hele landet «lesses ned av krav og forventninger fra foreldre» – og at enkelte skoler til og med har måttet sette inn ekstra ressurser i utviklingssamtaler fordi foreldrene krever så mye oppmerksomhet. Rektor Finn Lea ved Kannik skole i Stavanger har også pekt på at en av skolens største tidstyver er nettopp kravstore foreldre. Han opplever at lærere bruker altfor mye tid på forespørsler og påminnelser som egentlig ligger utenfor lærerrollen – som å minne om gymtøy eller følge opp smådetaljer som barna selv burde håndtere.

La lærerne gjøre jobben sin. Stol på deres faglige vurderinger. Ikke overless dem med unødvendige spørsmål. Når foreldre kontrollerer alt, slutter flinke lærere, og barn mister sjansen til å lære ansvar. Jeg stoler fullt og helt på at lærerne gir beskjed dersom noe må diskuteres. Den eneste gangen jeg skriver via Visma, er når barna er syke. Det er et tegn på tillit og respekt for lærernes kompetanse – og fornuft.

Kanskje vi bør huske litt på hvordan det var før. Barn trenger å lære ansvar. Lærere trenger ro og tillit. Foreldre trenger å stole på ekspertene. Da får vi glade lærere, ansvarlige barn – og et bedre læringsmiljø for alle. Og kanskje vi får tilbake litt av den gamle magien – der barn faktisk lærte å klare seg selv i verden, uten 14 meldinger om dagen.