Jeg pleide å hate korps. Nå elsker jeg hver eneste ulyd og svette polyesteruniform.

Dette er den vakreste tiden på året. Det er nå korpsene kryper ut av vinterdvalen og øver på å marsjere i gatene.

Uten korpsene ville mange popgrupper, jazzband og symfoniorkestre ikke fantes, skriver Hilde Østby. Foto: Åge Peterson

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Jeg pleide å hate korps. Jeg husker at jeg kunne forbanne dem der jeg vred meg under dynen en tidlig 17. mai-morgen og holdt meg for ørene, etter en lang kveld med voksenfest. Korpsene hadde nemlig en tendens til å marsjere rett forbi vinduet mitt i syvtiden, uansett hvor jeg bodde i byen.

Så lenge leiligheten min lå i nærheten av offentlig vei (som den alltid gjorde), ville selvsamme vei akkurat på nasjonaldagen bli oversvømt av hornblåsende, skarptrommende barn, faner fra 1930-tallet og drillpiker med livsfarlige kastevåpen i hendene.