Jeg satt igjen med en klump i magen etter at vedtaket var gjort

Ordene hadde falt. Stemmesedlene var telt. Sak 27 var ikke lenger en sak, men en beslutning.

Likevel var det som om noe inni meg fortsatt protesterte.

Så jeg gjorde det jeg ofte gjør når jeg ikke finner svar.

Jeg begynte å snakke med Jesus.

«Jesus, kan jeg spørre deg om noe?»

Han svarte ikke med én gang. Som om han ville at spørsmålet skulle få lande først.

«Hvorfor virker det som kirken er mer redd for å slippe inn feil mennesker enn for å stenge noen ute?»

Stillheten varte lenge.

Så så jeg for meg blikket hans.

Det samme blikket som møtte Sakkeus oppe i treet.

Kvinnen ved brønnen.

Den blinde ved veikanten.

Den spedalske ingen ville ta på.

«Hvem var det egentlig de religiøse lederne var redde for?» spurte han.

Jeg visste svaret.

De var redde for menneskene du omga deg med.

De var redde for tollerne.

De prostituerte.

Synderne.

Alle dem som ikke passet inn.

«Og hvem var jeg redd for?» spurte han.

Jeg ble stille.

For jeg kunne ikke huske én eneste fortelling der Jesus virket redd for å være for inkluderende.

Ikke én.

Men jeg kunne huske mange fortellinger hvor han advarte mot noe annet.

Mot stolthet.

Mot selvrettferdighet.

Mot mennesker som var så opptatt av grensene at de mistet menneskene av syne.

«Jesus, jeg skjønner at Bibelen utfordrer oss på mange områder. Jeg skjønner at vi må ta Skriften på alvor. Men jeg finner så lite om medlemskap. Jeg finner så lite om vedtekter. Jeg finner så lite om hvem som skal få lov til å stå på innsiden av fellesskapet.»

«Hva finner du mye av?» spurte han.

Jeg svarte nesten uten å tenke.

«Mennesker.»

Han smilte.

«Ja.»

Jeg tenkte på alle historiene.

På hvordan han stadig gikk mot dem andre gikk utenom.

Hvordan han oppsøkte dem som var blitt stående igjen alene.

Hvordan han ikke ventet på at mennesker skulle bli ferdige med livet sitt før han inviterte dem inn.

Han møtte dem der de var.

Ikke der de burde vært.

«Jesus, tror du vi noen ganger er mer opptatt av hvem som kvalifiserer til fellesskapet enn av hvem som trenger det?»

Jeg syntes nesten spørsmålet gjorde vondt å stille.

«Hva tror du selv?» svarte han.

Jeg kjente sorgen vokse.

For dette handler ikke først og fremst om teologi på et papir.

Det handler om mennesker.

Mennesker av kjøtt og blod.

Mennesker som elsker Gud.

Mennesker som kommer til kirken med håp.

Mennesker som ønsker å høre til.

Mennesker som ønsker å være en del av familien.

Og jeg klarer ikke å fri meg fra tanken:

Hvis jeg en dag står foran Jesus, tror jeg ikke han kommer til å spørre om jeg var flink nok til å vokte døren.

Jeg tror han kommer til å spørre hvem jeg inviterte inn.

Jeg tror han kommer til å spørre hvem jeg så.

Hvem jeg elsket.

Hvem jeg ga plass til ved bordet.

For bordet hans var alltid større enn menneskene rundt ham trodde.

«Jesus,» sa jeg til slutt.

«Hvis jeg skal ta feil, ønsker jeg å ta feil på kjærlighetens side.»

Da så jeg for meg at han møtte blikket mitt.

Og jeg tenkte at det kanskje er nettopp der evangeliet begynner.

Ikke med frykten for å inkludere for mange.

Men med frykten for å ha stengt ute én eneste for mye.