Jeg skriver dette fordi jeg vet hva slit er. Hvor skamfullt og ille det kan føles med stomi

Jeg så aldri for meg at jeg skulle våkne en dag med påkoblet pose, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat

I dag trimmer jeg, spiser og drikker det jeg vil, jobber, ler og lever. Jeg elsker livet.

Jeg så aldri for meg at jeg skulle våkne en dag med påkoblet pose. Det var ikke planen. Ikke en del av livet jeg trodde jeg skulle leve. Men livet spør ikke om lov.

Det begynte med smerter jeg ikke lenger kunne ignorere. Kroppen var i krig, og jeg tapte terreng hver uke. Da legene fortalte at jeg måtte få stomi, kjente jeg på frykt. Jeg visste lite om stomi, men jeg kjente også lettelse for endelig å få hjelp. Men hvem kom jeg til å være etterpå?

Jeg hadde hatt mageproblemer i tiår uten at legene fant noe. Gastroskopier, endoskoper og gjentatte prøver. Beskjeden var den samme: «Du har litt blod i avføringen, men vi vet ikke hvorfor. Her har du en resept på stikkpiller.»

Først da jeg fikk uutholdelige smerter i 1998 og ble akutt innlagt på Aker sykehus, fant de svaret: ulcerøs kolitt.

Det ble en operasjon dagsverk for å få bort mageverk. Legen som opererte meg sa: «Det gikk fint, vi måtte fjerne hele tykktarmen, du må ha stomi i seks til tolv måneder. Neste operasjon legger vi tilbake tynntarmen og lager en reservoarløsning, mellom tynn- og endetarm.»

Noe er galt

Ni måneder senere og nyoperert. Da jeg våknet, sto to leger og en sykepleier ved sengen. Jeg tenkte «noe er galt». Kirurgen forklarte rolig at de hadde operert i ni timer, men ikke klart å koble sammen tarmsystemet mitt. Jeg var den første i Aker sykehus’ historie som de ikke hadde klart å lage reservoar på. Jeg svarte spontant: «Jippi! Endelig ble jeg først i noe.»

De så på hverandre, lettet, over at jeg tok det slik.

De hadde også fjernet endetarmen, med kaviarstjerne og det hele, forsto jeg i ettertid. Jeg var så smertelindret der jeg lå, at jeg ikke hadde merket at hele baken var bandasjert, og at jeg var åpnet fra brystbenet og ned til roten av forplantningsorganet. Kroppen min var så å si kløyvd fra bolen og ned.

Da de forlot meg, tenkte jeg: «Stomi, resten av livet med egen drittsekk på magen?» Og så: «Dette klarer du, Pål. Du har jo levd med dette vedhenget en stund. Skal du leve med stomi, må du gjøre det med godt humør.» Heldigvis har jeg siden barndommen vært velsignet med ironisans og utlagt sjarm.

Etterpå kom dager jeg forbannet alt – lekkasjer, sår, smerter, gråt, men etter hvert ble dette også grei, daglig rutine. Slik livet ofte er: Man venner seg til sin situasjon. Hva skulle ellers være alternativet? Det er rart hvordan identitet finnes i det vi aldri har tenkt. Jeg trodde jeg var forberedt. Men ikke på å miste kontrollen over deler av kroppen.

En brutal tid i starten

Den første tiden etter operasjonen var brutal. Jeg følte meg fremmed i min egen hud. Var redd for lekkasjer, blikk, for at folk skulle se meg som svak, for å se meg selv. Redd for at jeg aldri skulle få være sammen med kvinner igjen.

Men det viste seg at de som virkelig er interessert i deg, bryr seg lite om du har en lyte eller to – så lenge hjertet fungerer og du har evnen til å elske tilbake. Da jeg innså det, skjedde det noe. Gradvis. Jeg begynte å forstå at kroppen min ikke hadde sviktet – den hadde reddet meg.

Stomien var ikke nederlaget, men løsningen. En befrielse fra magesmertene, en mulighet til ny start. Jeg begynte å flørte igjen. Det tok kun tid. Tid til å tørre å være nær meg selv og ha nærhet med mennesker igjen. Jeg begynte å bruke tiden konstruktivt. I dag lever jeg et liv jeg ikke så var mulig da jeg lå på sykehuset og stirret på bandasjen. Og å ha overlevd 18–20 brokkoperasjoner.

Jeg elsker livet

I dag trimmer jeg, spiser og drikker det jeg vil, jobber, ler og lever. Jeg elsker livet. Og jeg bærer drittsekken med en stille stolthet. Ikke fordi jeg ønsket den, men fordi jeg overlevde. Og fordi jeg har erfaringen.

Når noen står i startfasen av et liv med stomi, kan jeg være en veileder. En betrygger som forstår. Det kommer fortsatt netter som er vanskelige, med lekkasjer, der jeg må stå opp for å skifte pose og sengetøy. Før ble jeg sint når det skjedde. Nå har jeg akseptert det. Jeg har tilgitt meg selv for alt jeg ikke visste. Tilgivelse gir frislipp.

Indre ro

Jeg lever i indre ro. Jeg har lært mentalteknikker som hjelper meg å håndtere frustrasjon og endre tankesett. Jeg er singel og lykkelig, samtidig.

Nå forbereder jeg meg mentalt på neste operasjon, der arrvev og brokk skal fjernes etter siste operasjon i 2014. Da jeg holdt på å dø – to ganger.

Jeg overlevde, men pådro meg dobbeltsidig dødsangst. Med hånden på hjertet, sier jeg, «dødsangst er dødstriste greier». Angsten slipper først taket når en møter den og ikke dyrker den. Angst behandles best med selvrealisering. I dag går jeg inn i utfordringer med sterk vilje. Kroppen og det mentale får følge etter viljestyrken.

Grunnen til at jeg deler dette, er at jeg vet hva slit er. Hvor skamfullt og ille det kan føles. Og fordi jeg vet at det finnes mange som har en historie de ikke tør å snakke høyt om.

Dette er en del av min.

Om jeg får komme med gode råd helt på enden: Aksepter. Tilgi. Gå videre. Med hodet hevet. Det klarer du. Alt annet er meningsløst.